Herold

Regjeringen er klar med ny motorferdsellov, og den skal opp i Stortinget i 2026. Først skal Sametinget si sin mening om lovutkastet før proposisjonen sendes videre til Stortinget.

Det positive nå er at motstandere av motorferdsel ikke lenger kan bruke de samme argumentene som på 80- og 90-tallet: støy, høy hastighet, terrengskade og råkjøring.

Ny teknologi har blitt langt mer skånsom enn både preparering av skiløyper og hundespann. Da står de igjen med ett argument som de tviholder på. I NOU og i debatten klamrer de seg fast i at den samlede ferdselen med motor i naturen blir for høy.

Det høres fornuftig ut. Problemet er bare at dette argumentet brukes for å eie definisjonen av «ekte friluftsliv». Og det største problemet er at de som bruker argumentet, de som lager loven, naturvernerne og folk som roper høyest, har utelatt sin egen ferdsel fra regnestykket. De har ikke tatt med sine egne hobbyer og behov i den totale belastningen all ferdsel faktisk medfører.

Da er det ikke naturvern. Da er det hobbyvern. Det er muskelferdselsloven i praksis.

Ja, gammel motorteknologi kan ha stort skadepotensial og må reguleres hardt. Men vi kan ikke lage en ny lov som i praksis er skrevet for gammel teknologi.

En AI-robot med «fjellsko» som plukker bær i skogen eller brukes i reindrifta har ingenting med skuterløyper å gjøre. Framtiden vil gi oss løsninger som er mer skånsomme enn både fjellsko og dyretråkk, og lovverket må klare å skille mellom gammelt skadepotensial og ny skånsom teknologi.

Elektriske beltekjøretøy kan være så stille i snøen at de knapt høres mer enn en person som glir på fjellski i samme hastighet. De kan gi minimale spor på vinterføre og brukes med lav hastighet og kontroll. Da faller de gamle argumentene bort, og da står bare totalbelastning igjen.

Fint. Da må vi ta totalbelastningen på alvor. Og da må alt inn i regnestykket. Ikke bare det som irriterer én gruppe.

Det prepareres over 40 000 kilometer langrennsløyper i Norge hver vinter, mens det finnes rundt 8 000 kilometer snøscooterløyper. Trikkeskinner i naturen lages av tråkkemaskiner på 8 til 12 tonn på diesel, ofte natt etter natt.

Det er motorferdsel i stor skala, men blir ikke kalt motorferdsel. Det blir kalt kultur, folkehelse og nasjonalarv.

Samtidig må en familie søke dispensasjon for å kjøre en gammel mor eller far på 80 år inn til hytta en siste gang, fordi motorferdsel «forstyrrer». Det står ikke i forhold.

Hvis loven gir en 8 til 12 tonns tråkkemaskin status som uproblematisk motorferdsel, mens stille elektriske motorredskap på 40 kilo skal reguleres som problematisk motorferdsel, da henger det ikke på greip.

Og så later visom om «ekte friluftsliv» er gratis for naturen. Det er det ikke. Fjellsko skaper terrengskader når mange nok går samme sted. Myr tråkkes i stykker, stier blir gjørmehav, og til slutt må man bygge naturen om med klopper og plankestier.

Hundespann kan forstyrre dyreliv betydelig, men tas sjelden med i regnestykket. «Ekte friluftsliv» krever også ekstremt mye turutstyr som blir til søppel og miljøgifter, og det bidrar til enorm bruk av privatbil for å komme seg til «urørt natur».

Det mest pinlige, som nesten ingen vil snakke om, er hvor mye motorferdsel «ekte friluftsliv» skaper gjennom redningsaksjoner. Toppturmiljøet utløser helikopter, snøscooter, beltevogn, søkelys og støy når folk havner i skred, blir skadet eller går seg bort. Hvis argumentet er forstyrrelse og totalbelastning, kan man ikke late som om dette ikke finnes.

Og så må vi snakke om forskjellsbehandlingen. Hvorfor skal reindrifta få skade natur med gammel teknologi, mens vi som ikke er samer ikke skal få sykle på en elsykkel i stille og ro? Hvis lovens mål er mindre skade, må det stilles krav til at reindrift og skogbruk tar i bruk ny teknologi så fort den kommer, slik at vi får vekk unødvendige skader fra ATV og skogsmaskiner.

Den nye loven kan ikke være en lov som skaper nye konflikter mellom ulike grupper, ulike behov og ulike interesser, slik at folk blir så sure og frustrerte at de driter i hele loven og slutter å respektere den. Skal en lov fungere, må den oppleves rettferdig, gi mening og være lik for alle.

Hvis alle bidrar, langrenn, hundespann, motor-teknologi, privat ferdsel og næringsrelatert ferdsel, får vi både balanse mellom interesser og kontroll på total belastning. Vi kan fint redusere 40 000 kilometer langrennsløyper til 30 000 og gi andre grupper en del av «kvota», uten at den totale belastningen øker.

La oss håpe den nye loven blir bra for alle parter!