Herold

De fleste som engasjerer seg i Midtøsten-konflikten, gjør det i god tro. De vil forstå, forklare og løse. De søker historiske dokumenter, rettslige rammer og politiske kompromisser. De spør hvor grensene bør gå, hvilke vedtak som var rett eller feil, og hvem som burde gitt etter – og når. Alt dette er legitimt. Og likevel er det noe som ikke stemmer. Ikke fordi historien mangler detaljer, men fordi analysen ofte stopper før den når konfliktens bærende strukturer.

For hver gang en ny fredsplan legges frem, og hver gang den bryter sammen, står vi igjen med det samme spørsmålet: Hvorfor fungerer det ikke? Hvorfor virker det som om partene snakker forbi hverandre, selv når ordene er de samme – fred, rettferdighet, sameksistens? Kanskje fordi vi tar for gitt noe som aldri er undersøkt grundig nok. Vi forutsetter at konflikt er noe som kan forhandles bort. At uenighet handler om interesser, og at interesser kan balanseres. At tap kan aksepteres, og at historien kan avsluttes med en avtale. Men hva om denne forutsetningen bare gjelder én side av samtalen?

I vestlig politisk tenkning er nesten alt prinsipielt forhandlingsbart. Grenser kan justeres. Lover kan endres. Selv dype moralske overbevisninger kan revideres over tid. Denne fleksibiliteten oppfattes som en styrke. Men fleksibilitet forutsetter noe avgjørende: at det ikke finnes absolutte grenser.

Her oppstår problemet. Både i personlige relasjoner og på samfunnsnivå finnes det grunnpilarer som ikke kan gjøres betingede uten at selve ordenen bryter sammen. Retten til å eksistere, suverenitet, identitet og det som oppfattes som hellig orden, er ikke forhandlingskort, men forutsetninger. Når forhandlinger krever at slike grunnlag først relativiseres, blir forhandlingen i seg selv umulig. I mange analyser tas det for gitt at dette gjelder begge parter likt. Det er imidlertid nettopp her misforståelsen oppstår.

Slike absolutte forutsetninger er ikke unike for én kultur eller én religion. Alle sivilisasjoner har hatt normer som ikke har vært gjenstand for kompromiss, nettopp fordi de har definert rammene for sosial og politisk orden. Utfordringen oppstår når forhandlinger føres som om alle normsystemer opererer med samme grad av relativiserbarhet. Også på israelsk side finnes det grenser som ikke oppfattes som forhandlingsbare, særlig der statens sikkerhet og eksistens forstås som ufravikelige forutsetninger. Disse rammene springer imidlertid ut av en annen historisk og normativ erfaring enn den som preger konfliktens motpart.

Denne innsikten blir særlig tydelig når begrepet «annektering» forstås innenfor ulike normative rammer. I vestlig folkerett betegner annektering et brudd på en legitim og eksisterende suverenitet, slik dette er formulert i FN-paktens artikkel 2(4) og senere presisert gjennom internasjonal rettspraksis. Slike brudd forstås som forhold som må reverseres før reelle fredsforhandlinger kan finne sted, nettopp for å gjenopprette en normativ orden der rett går foran makt.

I en tradisjonell islamsk forståelsesramme – slik denne kommer til uttrykk i klassisk rettstenkning, ikke i moderne individuelle trosfortolkninger – er situasjonen grunnleggende annerledes. Her oppfattes Israel ikke primært som en stat i konflikt om grenser, men som en urettmessig etablering på land som anses å tilhøre en hellig orden forankret i islam.

Innenfor klassisk islamsk rettstenkning regnes territorium som én gang har vært under muslimsk styre som del av et normativt rom som ikke kan avhendes permanent. I en slik logikk forstås Israels eksistens som en form for annektering av muslimsk jord, og fred blir derfor betinget av at denne uretten oppheves i sin helhet.

Dette er ikke et taktisk forhandlingsutspill, men en konsekvent følge av et normsystem der tap ikke kan aksepteres som endelig. Når denne forståelsen møter en vestlig orden, der fred forutsetter gjensidig anerkjennelse og varig sameksistens, oppstår en strukturell umulighet: Den ene parten forhandler om vilkår, den andre om opphevelse.

Problemet oppstår når disse to forståelsene behandles som om de er gjensidig oversettbare – som om folkerettslig språk automatisk har samme betydning innenfor alle normative systemer. Dette forklarer hvorfor fredsprosesser så ofte bryter sammen idet de nærmer seg det avgjørende punktet – ikke av mangel på vilje, men fordi forhandlingene hviler på uforenlige forutsetninger.

Her spiller opinionen en avgjørende, men ofte underkommunisert rolle. Dette handler ikke primært om moralske intensjoner, men om hvilke insentiver som faktisk skapes i konfliktens handlingsrom. Når opinionen utelukkende opererer innenfor én normativ forståelse, blir den ute av stand til å stille krav der krav faktisk må rettes.

Når global opinion, gjennom medier, akademia, NGO-er og politiske erklæringer, legger et ensidig press på Israel, uten samtidig å stille tilsvarende krav til aktører som opererer innenfor en normativ orden som ikke anerkjenner kompromiss, oppstår det ikke fred, men strategisk asymmetri. Det finnes liten grunn til å anta at slike aktører vil endre kurs så lenge internasjonal støtte i praksis bekrefter deres egen forståelse av konflikten.

Dette mønsteret er ikke nytt. Under Yasser Arafat og PLO så man den samme dynamikken: vold og intern maktkonsolidering på bakken, kombinert med diplomatisk legitimitet og omfattende økonomisk støtte uten reelle betingelser. Senere analyser, blant annet fra internasjonale forskningsmiljøer, har vist at dette bidro til å sementere autoritære strukturer snarere enn å legge grunnlag for statsbygging og varig fred.

Også i møte med Hamas ser vi hvordan opinionens ensidighet får direkte konsekvenser. Hamas har verken vist vilje til avvæpning, maktoverdragelse eller reell sameksistens. Tvert imot har organisasjonen brukt perioder med såkalt fredsprosess til intern konsolidering, maktutøvelse og brutal undertrykking. Samtidig har betydelige internasjonale pengestrømmer fortsatt å nå Gaza gjennom bistands- og støtteordninger, ofte uten tilstrekkelig kontroll med hvem som faktisk utøver makt.

Når dette skjer uten konsekvent reaksjon, blir stillheten i seg selv et signal. Ikke til Israel, men til dem som aldri har hatt til hensikt å inngå fred. Dermed kan opinionens ensidige press vise seg å være langt mer avgjørende enn politiske ultimatum. Økonomisk press kan tvinge frem midlertidige posisjoneringer, men det endrer ikke de normative betingelsene for varig fred.

Historisk presisjon er viktig. Men uten forståelse for de normsystemene som faktisk styrer handlingsrommet, blir presisjonen tom. Det er først når vi erkjenner hvor forhandlingene faktisk stopper, at vi kan begynne å forstå hvorfor Midtøsten-konflikten fortsatt står fast.