Herold

De fleste som engasjerer seg i Midtøsten-konflikten, gjør det i god tro. De vil forstå, forklare og løse. De søker etter historiske dokumenter, rettslige rammer og politiske kompromisser. De spør hvor grensene bør gå, hvilke vedtak som var rett eller feil, og hvem som burde gitt etter – og når. Alt dette er legitimt. Og likevel er det noe som ikke stemmer.

For hver gang en ny fredsplan legges frem, og hver gang den bryter sammen, står vi igjen med det samme spørsmålet: Hvorfor fungerer det ikke? Hvorfor virker det som om partene snakker forbi hverandre, selv når ordene er de samme – fred, rettferdighet, sameksistens?

Kanskje fordivi tar for gitt noe som aldri er blitt undersøkt grundig nok. Vi forutsetter at konflikt er noe som kan forhandles bort. At uenighet handler om interesser, og at interesser kan balanseres. At tap kan aksepteres, og at historien kan avsluttes med en avtale. Men hva om denne forutsetningen bare gjelder én side av samtalen?

I vestlig politisk tenkninger nesten alt prinsipielt forhandlingsbart. Grenser kan justeres. Lover kan endres. Selv dype moralske overbevisninger kan revideres over tid. Denne fleksibiliteten oppfattes som en styrke – et tegn på modenhet og rasjonalitet. Men fleksibilitet forutsetter noe avgjørende: at det ikke finnes absolutte grenser.

Det er heruroen begynner.

De fleste mennesker forstår intuitivt at det finnes grenser som ikke kan forhandles. Å forsøke eksempelvis å «forhandle» om utroskap før den skjer, er for de fleste meningsløst – ikke fordi man mangler vilje til dialog, men fordi selve forhandlingen oppløser det som skulle beskyttes. Troskap er ikke et forhandlingspunkt, men en forutsetning for relasjonen. I det øyeblikket den gjøres betinget, faller ordenen sammen. Dette er ikke et moralsk særstandpunkt, men et uttrykk for menneskelig orden: visse grunnpilarer må stå fast for at tillit, forutsigbarhet og fellesskap i det hele tatt skal være mulig.

Det samme gjelder på samfunnsnivå, ofte med enda større tyngde. Ethvert samfunn hviler på bærende søyler som ikke er ment å flyttes på – retten til å eksistere, suverenitet, identitet eller det som oppfattes som hellig orden. Når forhandlinger forutsetter at slike grunnforutsetninger først må relativiseres, blir forhandlingen i seg selv umulig. Dette er ikke et uttrykk for uforsonlighet, men for struktur: Et samfunn kan ikke forhandles til stabilitet dersom det som bærer ordenen først må oppgis.

PER ARNE ISAKSEN, bio

Denne innsiktenblir særlig tydelig når begrepet «annektering» brukes innenfor ulike normative rammer. I en vestlig, folkerettslig forståelse betegner annektering et brudd på en legitim og eksisterende suverenitet – slik dette er formulert i FN-paktens artikkel 2(4) og senere bekreftet gjennom internasjonal rettspraksis. Slike brudd forstås som forhold som må reverseres før reelle fredsforhandlinger kan finne sted, nettopp for å gjenopprette en normativ orden der rett går foran makt.

I en tradisjonell islamsk forståelsesramme er situasjonen grunnleggende annerledes. Her oppfattes Israel ikke primært som en stat i konflikt om grenser, men som en urettmessig etablering på land som anses å tilhøre en hellig orden forankret i islam. Innenfor klassisk islamsk rettstenkning (fiqh) regnes territorium som én gang har vært under muslimsk styre som del av et normativt rom som ikke kan avhendes permanent, slik dette blant annet er dokumentert hos forskere som Bernard Lewis og i standardverk om islamsk rettshistorie. I en slik logikk forstås Israels eksistens som en form for «annektering» av muslimsk jord, og fred blir derfor betinget av at denne uretten oppheves i sin helhet.

Dette er ikke et taktisk forhandlingsutspill, men en konsekvent følge av et normsystem der tap av hellig territorium ikke kan aksepteres som endelig. Når denne forståelsen møter en vestlig orden, der fred forutsetter gjensidig anerkjennelse og varig sameksistens, oppstår en strukturell umulighet: Den ene parten forhandler om vilkår, den andre om opphevelse. Dette forklarer hvorfor fredsprosesser så ofte bryter sammen idet de nærmer seg det avgjørende punktet – ikke av mangel på vilje, men fordi forhandlingene hviler på uforenlige forutsetninger.

Men her kommeret siste og ofte underkommunisert moment, som er avgjørende for å forstå hvorfor denne situasjonen ikke bare vedvarer, men forsterkes: opinionens rolle.

Når en global opinion, gjennom medier, akademia, NGO-er og politiske erklæringer, legger et ensidig press på Israel, uten samtidig å stille tilsvarende krav til aktører som opererer innenfor en normativ orden som ikke anerkjenner kompromiss, oppstår det ikke fred, men strategisk asymmetri. Det er liten grunn til å anta at tradisjonell islam vil bøye seg i forhandlinger så lenge den opplever bred internasjonal støtte for krav som i realiteten bekrefter dens egen forståelse av konflikten.

Dette mønsteret er ikke nytt. Under Yasser Arafat og PLO så man den samme dynamikken: vold og intern maktkonsolidering på bakken, kombinert med diplomatisk legitimitet og omfattende økonomisk støtte uten reelle betingelser. Som flere analyser fra blant annet RAND Corporation og Verdensbanken senere har dokumentert, bidro dette til å sementere autoritære strukturer snarere enn å legge grunnlag for statsbygging og varig fred.

Det samme mønsteret har de senere årene gjort seg gjeldende i akademiske miljøer, særlig ved toneangivende universiteter som University of California, Berkeley, der ensidig mobilisering mot Israel og normalisering av antijødiske uttrykk har funnet sted lenge før 7. oktober. Dokumenterte hendelser, herunder bruk av slagord som «Jew free zone», viser hvordan skillet mellom politisk kritikk og kollektiv utstøtelse gradvis har blitt visket ut – ikke som reaksjon på krig, men som del av et allerede etablert narrativ.

Også i møte medHamas ser vi hvordan opinionens ensidighet får direkte konsekvenser. Hamas har verken vist vilje til avvæpning, maktoverdragelse eller reell sameksistens – tvert imot har organisasjonen brukt perioder med såkalt fredsprosess til intern konsolidering, maktutøvelse og brutal undertrykking, inkludert offentlige henrettelser dokumentert av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig har betydelige pengestrømmer i «milliardklassen» fortsatt å nå Gaza gjennom internasjonale bistands- og støtteordninger, ofte uten tilstrekkelig kontroll med hvem som faktisk utøver makt.

Når dette skjeruten konsekvent reaksjon fra opinionen, blir stillheten i seg selv et signal. Ikke til Israel, men til dem som aldri har hatt til hensikt å inngå fred. Dermed kan opinionens ensidige press vise seg å være langt mer avgjørende enn politiske ultimatum, også de som har vært formulert i harde vendinger, slik man så i enkelte fredsinitiativer under Donald Trump. Økonomisk press kan tvinge frem midlertidige posisjoneringer, men det endrer ikke de normative betingelsene for varig fred.

Så lengeen global opinion bidrar til å holde krigsførende aktører i live – økonomisk, politisk og moralsk – kan det ikke forhandles frem en løsning. Da forsvinner insentivet for endring der endring faktisk må skje, og konflikten holdes i live, ikke som misforståelse, men som strategi.

Historisk presisjon er viktig. Men uten forståelse for de normsystemene som faktisk styrer handlingsrommet, blir presisjonen tom. Det er først når vi erkjenner hva som faktisk påvirker forhandlingene – og hvor de reelt stopper – at vi kan begynne å forstå hvorfor Midtøsten-konflikten fortsatt står fast.