Herold

Rått, opprivende og ufiltrert. Bjarne Melgaard (58) skriver som han maler.

Er billedkunstnere som skriver bøker en ny trend i norsk litteratur? Lars Elling har gjort det, Nikolai Torgersen har gjort det, Sverre Bjertnæs har gjort det – og nå Bjarne Melgaard.

Sett fra utsiden virker Melgaard som en mann som driver rovdrift på seg selv. Den internasjonalt berømte kunstneren har de siste årene i full offentlighet eksponert sitt eget rusmisbruk og mildt sagt kaotiske økonomiske disposisjoner.

Bildene han maler er fylt med råskap og overseksualiserte motiver. Når han nå kommer med roman, er motivverdenen den samme. Det gjør det selvsagt fristende å lese boken selvbiografisk.

annonse

Kjøp boken

«De etterlatte av Bjarne Melgaard - Personlig Signert»

Hovedpersonen Rob Bo’Bel er en kunstner i slutten av femtiårene. Når handlingen begynner har Rob nettopp fått vite at chihuahuaen hans, Nurket, er funnet død med 13 brudd på kraniet!

Åstedet er New York, der Rob bor i en studioleilighet med den langt yngre samboeren sin Raoul. Slik virvles vi inn i en kaotisk kunstverden av dop, sovemedisiner, vettløs pengebruk og uhemmet sex.

Intrigen er i utgangspunktet bitteliten: Hvem har drept Nurket?

Men egentlig handler romanen om noe helt annet, nemlig Robs kunstneriske og personlige krise.

Som så mange andre skapende mennesker kan han fremstå som ulidelig selvsentrert. Rob karakteriserer seg selv som kunstnerisk lammet, han skyr autentisitet, meningsfulle relasjoner og vennskap, og han bærer på en dyp selvforakt.

Men under all denne egosentrerte jamringen skjuler det seg også historien om et barn som i altfor ung alder ble tilskuer og deltaker i de voksnes rusmisbruk, og som ble utnyttet seksuelt.

Robs nærmeste, trolig er det foreldrene og søsteren, har fått navn som Våt Ulv, Kald Koala og Sprengt Måke (!)

Forfatteren skriver raljerende om Anonyme Alkoholikere og andre rusprogrammer, han kjenner alle tolvtrinnsprogrammer inn og ut og han er verdensmester i å praktisere rusmisbrukerens evige selvbedrag.

Språket er like kaotisk og usammenhengende som Robs liv. På sitt beste er det medrivende og insisterende, på sitt verste er det meningsløst og grammatikalsk usammenhengende.

Det ujevne stilnivået speiler seg også i forfatterens/Robs observasjoner. Fra det lettvinte, som når han skriver om «tilværelsens uutholdelige banalitet». Til det nesten subtile, som når Rob skildrer kunsten sin som «det livet du ikke klarte å leve og ønsker at alle andre slapp å leve med.»

Kaoset speiler seg også i detaljene. Kapittelnummerne hopper og spretter like vilkårlig som Robs tanker. Fra 12 til 113 til 131 til 10, og så videre i vill uorden.

Forfatteren graver stadig dypere i Robs selvforakt, og konkluderer et sted med at han «har i bunn og grunn bare vært en optisk illusjon som andre kan projisere all sin skam og frykt på.»

Kanskje nærmer vi oss her en dypere forklaring på hvorfor så mange gallerigjengere lar seg forføre av en kunstner som Rob Bo’Bel/Bjarne Melgaard.

Er det, som Melgaard skriver, for å klare å leve i den «virkeligheten som bare er som en gammel kirkegårdsrotte som graver sin egen grav»?

«De etterlatte» er uferdig, rotete og strengt sagt mer banal enn litterær interessant, og bokens avslutning er ulidelig platt.

Men den vil sikkert finne sine lesere blant de som lar seg pirre av det overfladisk spektakulære.