Herold

Det er få saker som tydeligere viser politisk svikt enn kraftutbyggingen i Norge de siste årene.

På den ene siden står et sterkt lokaldemokrati, med rett til å si nei. På den andre siden står et nasjonalt ansvar for forsyningssikkerhet, beredskap og verdiskaping. Jeg vil alltid forsvare lokaldemokratiet. Men det finnes en grense – der summen av lokale nei begynner å true fellesskapets trygghet.

Staten bør læreav vannkrafthistorien og gi kommunene tydelige insentiver for å bli med på laget.

Situasjonen er mer sammensatt enn mange liker å tro. Norge har fortsatt kraftoverskudd i et normalår, men dette er i ferd med å forsvinne. Forbruket øker raskere enn produksjonen, og analyser viser at kraftbalansen kan være nær null rundt 2030. Samtidig tar det mange år å bygge ny kraft. Det vi ikke bygger nå, mangler vi senere.

Det avgjørende er ikke bare hvor mye kraft vi har i løpet av året, men om vi har nok når vi trenger den. I kalde vinterperioder er vi avhengige av import og et velfungerende nett. Slik er det også i Innlandet.

Regionen vår har et kraftoverskudd på rundt 5 TWh årlig, men må likevel importere strøm i perioder med høy belastning. Årsaken er enkel: mye av produksjonen er lite regulerbar, og nettet har ikke kapasitet. Over 90 prosent av forespørsler om nettilknytning får i dag avslag. Nettet er fullt.

Skal vi lykkes, må vi bygge både mer kraft og langt mer nett – samtidig.

Derfor er det viktig at Innlandet nå har fått gjennomslag for en nasjonal pilot for regional planlegging av strømnett. Målet er raskere utbygging gjennom tettere samarbeid mellom fylkeskommune, kommuner, Statnett og næringsliv. Dette er første gang en slik modell testes i Norge.

Nettutbygging har i altfor mange år har vært forsømt. Nå ser vi konsekvensene: prosjekter stopper opp, investeringer utsettes og arbeidsplasser går tapt.

Samtidig har det i praksis ikke blitt bygget ny vindkraft i Norge de siste årene, til tross for at dette er en av få teknologier som kan gi betydelige kraftvolumer før 2030. Oppgradering av vannkraft og energieffektivisering kan bidra, og kjernekraft kan bli en del av miksen på sikt. Men kjernekraft løser ikke utfordringene vi står i nå.

Vi må ogsåvære ærlige om naturinngrep. Ingen kraftutbygging er uten konsekvenser. Men det er forskjell på permanente inngrep og inngrep som kan reverseres. Vind- og solkraft kan i stor grad fjernes, og naturen kan tilbakeføres. Det skiller disse fra mange andre inngrep vi allerede har akseptert.

Dagens situasjon er resultatet av politiske valg – eller mangel på valg.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke motstanden mot kraftutbygging. Den har alltid vært der. Det oppsiktsvekkende er at vi ikke har forstått hvorfor vi lyktes med vannkraften.

Da vannkraften ble bygget ut, møtte den også motstand. Svaret var ikke å gi opp, men å lage et system som virket. Vertskommunene fikk lovfestede og varige inntekter gjennom konsesjonskraft, avgifter og eiendomsskatt. Det var reelle insentiver – og det fungerte og fungerer fortsatt.

I dag loves det i nesten alle partiprogrammer at lokalsamfunn skal få sin del av verdiskapingen. I praksis følges det ikke godt nok opp. Da er det ikke rart at kommuner sier nei.

Når staten ikke leverer rettferdige ordninger, oppstår et vakuum. Det fylles av sterkere og mer organiserte motkrefter.

Høyres idégrunnlag er tydelig: individets frihet står sterkt, men ikke ubegrenset. Når summen av lokale nei truer kraftforsyning, beredskap og arbeidsplasser, må nasjonale hensyn veie tyngre.

Løsningen er ikkeå overkjøre kommunene, men å få dem med. Det krever reelle, lovfestede og langsiktige inntekter til vertskommuner – altså en rettferdig andel av verdiskapingen gjort på lokale naturressurser.

Vi vet hva som virker. Vi har gjort det før.

Dette er ikke først og fremst en debatt om vindmøller. Det er en debatt om ansvar – om vi tar beslutninger i tide, eller skyver problemene foran oss.

For sannheten er denne: Norge mangler ikke kraft i dag. Men vi mangler kraft når vi trenger den – og vi mangler nett til å få den frem.