Herold

Det er få saker som tydeligere viser politisk svikt enn kraftutbyggingen i Norge de siste årene.

På den ene siden står et sterkt lokaldemokrati med rett til å si nei. På den andre siden står et nasjonalt ansvar for forsyningssikkerhet, beredskap og verdiskaping. Jeg vil alltid forsvare lokaldemokratiet. Men det finnes en grense – der summen av lokale nei begynner å true fellesskapets trygghet.

Situasjonen er mer sammensatt enn mange liker å tro. Norge har fortsatt kraftoverskudd i normalår, men det er i ferd med å forsvinne. Forbruket øker langt raskere enn produksjonen, og analyser peker mot kraftbalanse rundt 2030. Samtidig vet vi at det tar mange år å bygge ny kraft. Det vi ikke bygger nå, mangler vi senere.

Det avgjørende er ikke bare hvor mye kraft vi har i løpet av året, men om vi har nok når vi trenger den. I kalde vinterperioder er vi avhengige av import og et velfungerende nett. Dette gjelder store deler av landet – også Innlandet.

Innlandet illustrerer utfordringen tydelig. Regionen har et overskudd på rundt 5 TWh årlig, men må likevel importere strøm i perioder med høy belastning. Årsaken er lite regulerbar produksjon og et nett uten kapasitet til nytt forbruk og ny produksjon. Over 90 prosent av forespørsler om nettilknytning får i dag nei. Nettselskapene er tydelige: nettet er fullt.

Skal vi lykkes, må vi bygge både mer kraft og langt mer nett – samtidig. Derfor er det viktig at Innlandet fylkeskommune har fått gjennomslag for en nasjonal pilot for regional planlegging av strømnett, med mål om raskere utbygging gjennom tettere samarbeid mellom fylkeskommune, kommuner, Statnett og næringsliv. Dette er første gang modellen testes, nettopp fordi utfordringene er så tydelige her.

Det er et viktig skritt. For sannheten er at nettutbygging i altfor mange år har vært forsømt. Nå ser vi konsekvensene: prosjekter stopper, investeringer utsettes og arbeidsplasser går tapt.

Samtidig har det i praksis ikke blitt bygget ut ny vindkraft de siste årene, selv om vindkraft på land er blant få teknologier som kan gi betydelige volumer før 2030. Oppgradering av vannkraft og energieffektivisering kan bidra, men krever beslutninger og gjennomføring. Havvind vil bli viktig, men først etter 2030. Kjernekraft løser heller ikke problemet raskt nok. Selv i de mest optimistiske scenarioene vil det ta 10–15 år før kjernekraft kan bidra med ny produksjon i Norge.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke motstanden mot kraftutbygging. Den har alltid vært der. Det oppsiktsvekkende er at Stortinget og embetsverket ikke har forstått hvorfor Norge lyktes med vannkraften. Da den ble bygget ut, møtte den også motstand. Svaret var ikke å gi opp, men å lage et system som virket. Vertskommunene fikk lovfestede, varige inntekter gjennom konsesjonskraft, avgifter og eiendomsskatt. Det var ikke pynt – det var insentiver. Og det fungerte.

I dag sier de fleste partier at lokalsamfunn skal få sin del av verdiskapingen. Likevel er dette ikke fulgt opp godt nok. For vindkraft tok det årevis før en produksjonsavgift kom, og fortsatt er ordningene for svake til å skape legitimitet. Da er det ikke rart at kommuner sier nei – når staten i praksis sier: Ta belastningen, vi tar verdiene.

Dette er ikke bare dårlig politikk. Det er dårlig systemforståelse.

Når staten ikke leverer rettferdige ordninger, oppstår et vakuum som fylles av organiserte motkrefter. Motstanden blir sterkere og mer profesjonell. Det er legitimt å være uenig, men også legitimt å si at staten har gjort det for lett å si nei.

Høyres – og mitt – idégrunnlag er tydelig: frihet står sterkt, men ikke ubegrenset. Når summen av lokale nei truer kraftforsyning, beredskap og arbeidsplasser, må nasjonale hensyn veie tyngre. Det er ikke et angrep på lokaldemokratiet, men en forutsetning for å bevare det.

Løsningen er ikke å overkjøre kommunene, men å få dem med. Det krever reelle, lovfestede og langsiktige inntekter til vertskommuner – en rettferdig andel av verdiskapingen fra naturressurser, enten det er vann, vind, sol eller for den saks skyld mineraler. Vi vet hva som virker. Vi har gjort det før.

Dette er ikke først og fremst en debatt om vindmøller, men om ansvar. Om vi evner å ta beslutninger i tide, eller skyver problemene foran oss. For sannheten er denne: Norge mangler ikke kraft i dag, men når vi trenger den – og vi mangler nett til å få den frem. Uten det stopper ikke bare kraftutbyggingen. Da stopper utviklingen av Norge.