Herold

Sykepenger er en offentlig velferdsordning. Da må staten også ha ansvaret for at utbetalingene kommer i tide. Hvis systemet ikke fungerer godt nok, må løsningen være å styrke NAV, ikke å skyve kostnad, ansvar og risiko over på bedriftene.

I Nord Norge er dette særlig krevende. Mange reiselivsbedrifter ligger i distriktene, med begrenset tilgang på kapital og mindre økonomisk fleksibilitet. Når offentlige utbetalinger blir forsinket, kan det raskt få direkte konsekvenser for drift, sysselsetting og aktivitet lokalt.

Likevel er spørsmålet om forskuttering av sykepenger nå blitt en del av tariffoppgjøret i hotell og restaurant. Kravet handler om trygghet for de ansatte som blir syke. Det har vi forståelse for. Ingen skal måtte stå uten inntekt når de er syke. Men offentlige velferdsordninger er statens ansvar, ikke bedriftenes.

Forskuttering av sykepenger betyr i praksis at arbeidsgiver må legge ut sykepenger først og deretter vente på å få pengene tilbake fra NAV. I dag er dette frivillig. Nå foreslås det å gjøre ordningen til en plikt i en næring der bedriftene er små, marginene er lave og handlingsrommet er begrenset.

For reiselivet handler dette ikke bare om prinsipp, men om bæreevne. I Nord Norge gjelder dette mange lokalt eide virksomheter innen hotell, servering, aktiviteter og opplevelser, ofte med høy bemanning i korte og intensive sesonger. Inntektene skal dekke både helårsdrift og investeringer, samtidig som mange allerede håndterer store kostnader knyttet til rekruttering, bolig og transport av arbeidskraft.

Ved langvarig sykefravær kan store beløp bli bundet opp mens bedriften venter på refusjon. For en liten virksomhet kan én langtidssykmelding merkes godt. Flere samtidig kan bli svært krevende. For en liten sesongbedrift i Lofoten, Vesterålen eller på kysten av Troms, ofte med en leder som også håndterer lønn og personaloppfølging, kan en syk ansatt i høysesongen bety at betydelige beløp må forskutteres akkurat når behovet for arbeidskraft er størst.

Forskuttering flytter også risiko og administrasjon fra staten til bedriftene. Mange små virksomheter har ikke egne administrative ressurser til å håndtere en slik ordning. Blir noe feil, kommer det et avslag, eller lar refusjonen vente på seg, er det bedriften som sitter med belastningen.

Det er også derfor reiselivet ikke uten videre kan behandles på samme måte som næringer med større bedrifter og langt høyere lønnsomhet. At industri og bygg i årets tariffoppgjør har sagt ja til forskuttering av sykepenger i fire måneder, betyr ikke at samme løsning passer i alle næringer. Det som kan være krevende, men mulig, i store og kapitalsterke virksomheter, kan bli en tung belastning for en liten bar, restaurant eller et lite hotell. Når LO og Fellesforbundet i år har valgt et forbundsvist oppgjør, understreker det nettopp at ulike næringer må kunne lande ulike løsninger.

Arbeidsgivere i reiselivet tar allerede et stort ansvar. De følger opp sykmeldte ansatte, tilrettelegger og bidrar til et inkluderende arbeidsliv. Det ansvaret skal vi fortsette å ta. Men det er en vesentlig forskjell på å være en ansvarlig arbeidsgiver og å overta finansieringen av en offentlig velferdsordning mens man venter på staten.

Hvis NAV bruker for lang tid på å utbetale sykepenger, må regjeringen sørge for at systemet fungerer bedre. Løsningen er raskere saksbehandling og mer forutsigbare utbetalinger, ikke å sende regningen videre til små bedrifter.

I Nord Norge kan dette i ytterste konsekvens svekke små bedrifter, redusere lokale tilbud og undergrave grunnlaget for verdiskaping og arbeidsplasser i distriktene. Det er ikke bare en dårlig løsning for reiselivet. Det er et dårlig prinsipp.