Herold

Sammen med vel 100 andre deltok jeg på markering nummer 100, nå torsdag, i solidaritet med Hamars vennskapsby Khan Younis i Gaza.

Appeller og diktlesing, og ikke minst en samtale mellom lege Elin Andersen og leder i vennskapsforeningen Ole Midthun, om hennes arbeid i Gaza i regi av NORWAC.

Jeg fikk lov til å hilse, gratulere og takke, fra Fellesutvalget for Palestina, der denne vennskapsforeningen er ett av førti medlemmer. Manuset mitt var om lag som følger:

«Gratulerer, og takk, dere har gode grunner til å være litt stolte og glade i dag, litt fornøyde med dere sjøl. Som palestinaaktivist fra enda lenger inn i Innlandet, Lillehammer, er jeg imponert! Og litt misunnelig, over det fellesskapet dere opp gjennom mange år har utviklet. Det å samles om noe så fint og viktig som å pleie vennskap og kontakt med gode folk i et lokalsamfunn i Palestina, Khan Younis. Det har en egenverdi i seg sjøl for alle dere som på ulike måter tilhører dette Khan Younis-fellesskapet. Dere vet også at deres venner i Gaza setter stor pris på dere! Som en trøst, et lysglimt, oppe i alt det absurd fortvilte de nå opplever. Det er sjølsagt umulig å forstå det ‘helvete’ de lever i, men Elin Andersen vil gi oss noen glimt inn i dette nå etterpå.

Vi skulle hatt så mye mer av slikt konkret solidaritetsarbeid som dere bedriver, ikke minst for vår egen del, her i Norge. Som ei motvekt nedenifra i et Norge som i stigende grad lukker sine grenser og retter blikket sitt innover, blir stadig mer oss sjøl nok. Norge for nordmenn: En ekskluderende nasjonalisme, dvs å avgrense seg til å vare på og sikre alt og alle innen egne grenser, og bry seg mindre om hvordan verden ellers har det.

Så ja takk til flere vennskapsforeninger! Dere er solidaritet i praksis. Dere er også hverdagsdemokrati, jfr. Kongens siste nyttårstale. Statsministeren pratet om at «NATO truer ingen», Kongen snakket varmt om hverdagsdemokrati, dvs medvirkning, dialog og innflytelse utover å bare stemme ved valg. Her i Norge er det nettopp dette uformelle, ujålete, konkrete, folkelige engasjementet, grasrotdemokratiet, som har vært avgjørende viktig for så mye solidaritetsarbeid, ikke minst Palestinasolidaritet.

Det mer formelle demokratiet, fra kommunestyrer via fylkeskommuner og opp til storting og regjering, derimot – ja, hva skal vi si om det? Noen der oppe på det nasjonale nivået står på, er aktive og kunnskapsrike, noen partier og noen representanter. Majoriteten av stortingsrepresentanter er mer tause, knappe på ord og nærmest fraværende når det gjelder konkrete solidaritetshandlinger.

Først, rett skal være rett: Vårt politiske lederskap uttrykker seg gjerne prisverdig presist og fordømmende når Israel foretar ett av sine mange folkerettsbrudd. I førstninga gjorde det inntrykk: Bra, norsk politisk lederskap sier ifra der andre europeiske land pinlig tier, i tillegg til at de gjerne straffer og fordømmer palestinaaktivister. Men nå fungerer det mer motsatt. Denne kritikken, disse beklagelsene, disse «så synd på palestinerne» – høres nå mer rituelle ut enn ekte troverdige. Det hjelper lite «når den ene handa» opptrer palestinastøttende i ord og toner, når den andre agerer som om alt er ved det normale. For slik er det, stortingsmajoriteten og regjeringa er svært så påpasselig med å sikre «business as usual», i ordets både direkte og overførte betydning. Handelsavtalen er fortsatt fungerende på plass, oljefondsforvaltninga har satt etikkrådet på sidelinja, vi investerer friskt i stigende grad i våpenindustri og aksepterer at det norskproduserte også havner hos det israelske militæret, og vi opprettholder normaliteten også på områdene kultur, idrett og forskning.

Ikke nok med det, dette vestlige VI med USA i spissen, finansierer denne krigen i svært stor grad. Penger og våpen i strie strømmer fra oss inn til det israelske krigsmaskineriet.

Det tok oss noen få dager etter at Russland invaderte Ukraina, å fordømme, sanksjonere, boikotte og sende penger – utstyr – våpen til den okkuperte, dvs Ukraina. I Palestinakrigen lar vi stort sett alle relasjoner og samhandling med Israel fortsette som om ingenting har hendt, og vi sender penger og våpen til den som invaderer, dvs Israel. Snakk om pinlig dobbeltmoral, om doble etiske standarder.

Det er så motbydelig, alt dette som nå Israel gjør i Palestina. Så systematisk, så forbanna konkret, så nøye planlagt, så innstuderte budd på folkeretten og humanitærretten, så åpenlyse folkemord.

Norge som nasjon er fortsatt stolte over at vi stod tidlig opp mot apartheid i Sør-Afrika. Nå feiger vi unna, dukker, lukker øynene for det israelske apartheid. Snakk om moralsk nedsmelting!

Så ja, gode Vennskapsforening, enda en gang gratulerer, takk og lykke til framover. Utfordringene er formidable – i Palestina og i Norge med å endre norsk palestinapolitikk