Herold

Sammen med vel 100 andre deltok jeg på markering nummer 100, torsdag i forrige, i solidaritet med Hamars vennskapsby Khan Younis i Gaza. Jeg fikk lov til å hilse, gratulere og takke, fra Fellesutvalget for Palestina, der denne vennskapsforeningen er ett av førti medlemmer. Som palestinaaktivist fra enda lenger inn i Innlandet, Lillehammer, er jeg imponert!

Vi skulle hatt så mye mer av slikt konkret lokalt solidaritetsarbeid som ei motvekt nedenifra i et Norge som i stigende grad lukker sine grenser og retter blikket sitt innover, blir stadig mer oss sjøl nok. En ekskluderende nasjonalisme.

Så ja takk til flere vennskapsforeninger! Det er nettopp dette uformelle, ujålete, konkrete, folkelige engasjementet, grasrotdemokratiet, som har vært avgjørende viktig for så mye solidaritetsarbeid, ikke minst Palestinasolidaritet. Det mer formelle demokratiet, storting og regjering, derimot – ja, hva skal vi si om det? Noen der oppe på det nasjonale nivået står på, er aktive og kunnskapsrike, noen partier og noen representanter. Majoriteten av stortingsrepresentanter er mer tause, knappe på ord og nærmest fraværende når det gjelder konkrete solidaritetshandlinger.

Vårt politiske lederskap uttrykker seg gjerne prisverdig presist og fordømmende når Israel foretar ett av sine mange folkerettsbrudd. I førstninga gjorde det inntrykk: Bra, norsk politisk lederskap sier ifra der andre europeiske land pinlig tier, i tillegg til at de gjerne straffer og fordømmer palestinaaktivister. Men nå fungerer det mer motsatt. Denne kritikken, disse beklagelsene, disse «så synd på palestinerne» – høres nå mer rituelle ut enn ekte troverdige. Det hjelper lite «når den ene hånda» opptrer palestinastøttende i ord og toner, når den andre agerer som om alt er ved det normale. For slik er det, stortingsmajoriteten og regjeringa er svært så påpasselig med å sikre «business as usual», i ordets både direkte og overførte betydning. Handelsavtalen er fortsatt fungerende på plass, oljefondsforvaltninga har satt etikkrådet på sidelinja, vi investerer friskt i stigende grad i våpenindustri og aksepterer at det norskproduserte også havner hos det israelske militæret, og vi opprettholder normaliteten også på områdene kultur, idrett og forskning.

Ikke nok med det, dette vestlige VI med USA i spissen, finansierer i stor grad denne krigen. Penger og våpen i strie strømmer fra oss inn til det israelske krigsmaskineriet.

Det tok oss noen få dager etter at Russland invaderte Ukraina, å fordømme, sanksjonere, boikotte og sende penger – utstyr – våpen til den okkuperte, dvs. Ukraina. I Palestinakrigen lar vi stort sett alle relasjoner og samhandling med Israel fortsette som om ingenting har hendt. Snakk om pinlig dobbeltmoral, om doble etiske standarder.

Så ja, gode Vennskapsforening, enda en gang gratulerer, takk og lykke til framover. Utfordringene er formidable – i Palestina og i Norge med å endre norsk palestinapolitikk.