Hele investeringsstrategien og forvaltningen av oljeformuen vår bør revurderes.

Ny tid krever ny strategi

Debatten om Statens pensjonsfond utland og forvaltningen av oljeformuen bør ikke begrenses til et spørsmål om etiske retningslinjer.

Forvaltningen av vår felles olje- og finansformue preget både valgkampen og den påfølgende stortingshøsten og budsjettforhandlingene. Så ble det stille. Men den offentlige debatten om oljefondets investeringsstrategi bør ikke stilne. Tvert i mot. Faktisk bør hele investeringsstrategien og forvaltningen av oljeformuen revurderes.

Vi må skifte tidsperspektivet når vi ser på de 21,6 tusen milliarder kronene, og innse at tiden kanskje er kommet for å bruke mer av vår pengeformue, og å investere i tiltak som reduserer truslene mot vår framtidige velferd.

Norge eier verdens største statlige investeringsfond. Forvaltningen av oljeformuen har vært en suksess. Samtidig, der Statens pensjonsfond utland er en konstruksjon fra 90-tallet, er det lite med 2026 som minner om 90-tallet.

Den nye geopolitiske situasjonen – med flere kriger, økt spenning og handelskrig, for ikke å snakke om Trumps trusler mot allierte – får konsekvenser for Oljefondet.

For en liten nasjon med en gigantisk finansformue er det vanskelig å gjemme seg.

Nå kan fondet bli en del av stormaktrivalisering, som Sverdruputvalget pekte på som en mulighet i sin utredning fra 2022. Vi fikk en smakebit i fjor, da amerikanske senatorer truet Norge etter Norges Banks beslutning om å trekke Oljefondet ut av Caterpillar. Aktiva kan også fryses eller bli konfiskert som del av et globalt maktspill, for eksempel om Grønland.

I tillegg til geopolitisk uro, kan det virke som at finansmarkeder er inne i en spekulativ investeringsfase som fører til en KI-boble.

Historien tilsier at bobler sprekker på ett eller annet tidspunkt, og store finansielle verdier forsvinner over natta. Oljefondet er på ingen måte skjermet for en slik utvikling. I flere år har vi blitt advart om at store verdier kan gå tapt som følge av fall i børsverdiene til verdens tek-selskaper. Dette har vært en håndterbar risiko så lenge en legger til grunn et svært langt tidsperspektiv og at børskursene igjen vil stige.

Men, kombinasjonen av geopolitisk risiko, finansiell risiko og klimarisiko, der fondet reduseres som følge av konsekvensene av klimaendringene, gir et annet risikobilde enn hver risiko for seg.

Og da er vi tilbake til investeringsstrategien til Oljefondet. At noe har fungert godt i én periode er hverken en garanti for at det vil fungere eller nødvendigvis er riktig for den kommende perioden. Målet for forvaltningen av Oljefondet er høyest mulig avkastning til akseptabel risiko. Også framtidige generasjoner skal få nyte godt av oljeformuen.

Men fremtidige generasjoner kommer også til å være en del av Europa og verden. Kanskje trenger de frihet, demokrati, rettferdig fordeling og et sunt klima mer enn en størst mulig pengesekk?

Det er selvsagt ikke uten risiko å endre en vellykket forvaltningsstrategi. Men la meg skissere tre mulige forslag, som jeg mener tar opp i seg at verden og behovene har endret seg.

For det første bør vi bruke mer oljepenger i dag, men regelbundet og i utlandet.

Forventet realavkastning er i dag satt til 3 prosent, et anslag som har vist seg å være konservativt. Realisert realavkastning siden fondets oppstart er 4,24 prosent. Når forventet realavkastning er anslått altfor lavt, blir resultatet at vi sparer mye mer enn det som er handlingsregelens intensjon.

Det er kanskje et naturlig instinkt å ville spare mer i urolige tider, men i dette tilfellet er det ikke klokt. Verdien av å begrense klimaendringene og av å investere mer i utviklingsland er langt, langt større enn noen ekstra milliarder til norske signalbygg en gang i en usikker framtid.

Gjennom å bruke rundt 1-2 prosent av fondet årlig på å frigjøre midler til klimainvesteringer i utviklingsland og til bistand vil Norge både ta ansvar i en tid der mange land reduserer bistand og klimainnsats, og vi vil skape mer verdi for framtidige generasjoner enn dersom pengene forblir investert på børs.

For det andre bør fondets investeringer diversifiseres mer enn i dag.

Vi bør gå tilbake på strategien om å stadig øke aksjeandelen, og heller investere mer i infrastruktur. Ja, dette vil kunne ha lavere avkastning og høyere forvaltningskostnader. Men det gir også spredning av risiko, og ikke minst er det et betydelig finansieringsgap i behovet for investeringer i infrastruktur knyttet til klimaomstilling. Skal vi begrense klimaendringene er dette et godt grep, og mer nyttig for både dagens og framtidige generasjoner.

Og for det tredje bør det vurderes å splitte fondet i ulike fond med ulike mandater, ulike avkastningskrav og risiko.I disse tider er det kanskje ikke så lurt at Norge er eieren av verdens største statlige investeringsfond, for det tiltrekker oppmerksomhet jeg er usikker på om vi vil ha. Dessuten er det rett og slett krevende å følge med på alle de 8500 selskapene vi er investert i, og sikre at de etiske retningslinjene blir overholdt. Noe det siste året har vist oss til det fulle.

Ulike fond vil gi rom for ulike investeringsstrategier, som også er mer fleksible i en raskt skiftende verden.

I fjor vår ble det satt ned et nytt ekspertråd for Oljefondet, ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe. Mandatet til dette rådet er vel så spennende som mandatet til det mer kjente utvalget som skal vurdere det etiske rammeverket til fondet. Rådet skal vurdere hele forvaltningen og investeringsstrategien til fondet.

Denne uken kommer ekspertrådet med sine anbefalinger. Jeg håper det blir bred debatt.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.