Herold

Lav empati, grandiositet og aggressiv kontroll. Slik beskrives Putin i psykologens analyse.

I analysen av autoritære ledere har politiske forklaringsmodeller lenge dominert: Ideologi, geostrategi og økonomiske interesser gir viktige innsikter, men de er ikke tilstrekkelige.

De siste tiårene har tverrfaglig forskning innen politisk psykologi, rettspsykologi og personlighetspsykologi vist at lederes personlighetstrekk kan ha avgjørende betydning for både beslutningsprosesser og politisk forhandlinger.

Denne artikkelen undersøker tre psykologiske trekk som ofte fremkommer i forskning på destruktivt lederskap: narsissisme, lav empati og instrumentell bruk av makt og vold.

Analysen bygger på etablert psykologisk teori og anvendes på Vladimir Putin. Analysen er basert på observerbar atferd over tid.

Det fremsettes ingen klinisk diagnose, men en faglig begrunnet vurdering av personlighetstrekk slik de kommer til uttrykk i handling.

Det er korrekt at kliniske diagnoser forutsetter direkte intervju og testing. Samtidig er atferdsbasert psykologisk analyse en etablert metode innen:

• rettspsykologi
• trusselvurdering
• etterretningsanalyse
• politisk psykologi

Som David Winter, Jerrold Post og Aubrey Immelman har vist, kan stabile personlighetstrekk identifiseres gjennom langvarige mønstre.

I Putins tilfellet med taler, beslutninger og handlinger gjennom tiår. Herunder dokumenterte attentater og militære operasjoner i flere land. Med et slikt datagrunnlag vil en adferdsanalyse ha meget høy realiabilitet og være høyere enn ved et enkelt intervju.

Narsissisme: Grandiositet, ufeilbarlighet og psykologisk sårbarhet

I psykologisk forstand kjennetegnes narsissisme av:

• grandios selvforståelse
• opplevelse av egen historisk betydning
• behov for bekreftelse og kontroll
• manglende toleranse for kritikk
• aggressiv respons når selvbildet trues

Otto Kernberg og Heinz Kohut har vist at narsissisme ikke primært handler om høy selvtillit, men om et skjørt selvbilde som må forsvares mot trusler.

Narsissisme i autoritært lederskap

Forskning på politiske ledere viser at narsissistiske trekk ofte forsterkes i systemer med:

• svak institusjonell motmakt
• persondyrkelse
• historiske narrativer om nasjonal ydmykelse

Putins offentlige selvfremstilling som den eneste som kan gjenreise Russland passer godt med dette mønsteret. Han fremstiller staten og seg selv som uatskillelige. Kritikk av hans politikk blir dermed opplevd som et eksistensielt angrep. Ikke bare politisk, men oppfattes også som psykologisk angrep på Putin som person.

En vesentlig del av en adferdsanalyse vil basere seg Putins fortid som KGB-agent. Mange statsledere har, gitt visse omstendigheter, vist å kunne påføre andre stor skade. Putin skiller seg imidlertid ut ved mangeårig tjeneste i KGB.

Han har dermed erfaring med direkte voldsutøvelse. Det medfører lav terskel for å benytte vold særlig i kombinasjon med en autoritær maktstruktur. Trusler i denne sammenheng vil være uenighet, kritikk, opplevd ydmykelse eller tap av status enten mot Putin personlig eller mot Russland.

Narsissistisk raseri

Når narsissistiske ledere møter motstand, kan det utløse det Kohut beskrev som narsissistisk raseri: intens, ofte disproposjonal aggresjon rettet mot kilden til trusselen.

Dette gir en psykologisk forklaring på hvorfor nederlag, tap av prestisje eller utfordringer mot selvbildet kan føre til eskalering og ekstreme handlinger som eksempelvis mord på politiske motstandere.

Lav empati: Fravær av affektiv resonans

Empati består av to komponenter:

• kognitiv empati: å forstå andres tanker og motiver
• affektiv empati: å føle andres smerte

Psykopatiske og narsissistiske personlighetsstrukturer kan ha intakt kognitiv empati, men sterkt redusert affektiv empati.

Robert D. Hare og andre har vist at lav affektiv empati muliggjør:

• beslutninger om vold uten emosjonell konflikt
• rasjonalisering av lidelse
• objektivisering av ofre

Putins gjentatte benektelse av sivile tap, deportasjoner og krigsforbrytelser tyder på fravær av affektiv resonans. Språket er teknisk, distansert og instrumentelt. Man forholder seg også instrumentelt til hva som er sant eller ikke.

Dette betyr ikke at Putin har fravær av følelser, men fravær av moralsk emosjonell regulering.

I psykologi skiller man mellom:

• reaktiv vold (impulsiv, emosjonelt drevet)
• instrumentell vold (kalkulert, målrettet, følelsesmessig nøytralt)

Instrumentell vold er særlig knyttet til psykopatiske trekk og autoritære maktstrukturer.

Makt som mål i seg selv

Putins bruk av makt både militært, juridisk og psykologisk viser et mønster av strategisk kalkyle snarere enn maktbruk som reaksjon på en ytre trussel. Vold brukes for å:

• avskrekke
• disiplinere
• signalisere dominans
• opprettholde narrativ kontroll

Dette samsvarer med machiavelliansk og psykopatisk forståelse av makt som et nøytralt instrument, løsrevet fra moralske hensyn.

Et konsistent psykologisk mønster

Når narsissisme, lav empati og instrumentell vold sees i sammenheng, fremtrer et koherent psykologisk mønster som er velkjent i litteraturen om destruktivt lederskap.

Dette mønsteret innebærer:

• beslutninger drevet av beskyttelse av eget selvbilde
• lav terskel for eskalering og voldsbruk
• manglende læring av negative konsekvenser
• høy toleranse for menneskelig lidelse

Dette betyr ikke at all atferd kan reduseres til psykologi alene. Men det betyr at politiske analyser som ignorerer lederens psykologiske struktur er ufullstendige.

Den største feilen i vestlig tilnærming til Putin har vært antakelsen om psykologisk symmetri: at motparten deler grunnleggende forutsetninger om empati, moral, ansvar samt vilje til kompromiss.

Forskning viser at slike antakelser ofte fører til:

• feilslåtte forhandlinger
• overvurdering av avskrekking
• undervurdering av eskalering

Å forstå narsissistisk og instrumentell maktbruk er derfor ikke spekulasjon, det er i essens realpolitikk.

Det sentrale spørsmålet er ikke om Vladimir Putins atferd kan analyseres psykologisk, men om vi har råd til å la være. Når et individ over tid viser stabile mønstre som samsvarer med veldokumenterte psykologiske trekk, er faglig analyse ikke bare legitim den er helt nødvendig.

Vesten blinde flekk ift Putin ser ut til å være forventning om normalpsykologi når vi burde forholde oss til ekstremspsykologi.