«Tryllefløyten» minner om en skjermsparer
Plus
Operaens versjon av Mozarts «Tryllefløyten» er inspirert av stumfilm, men roter bort både film og musikk på veien.
Operaen «Tryllefløyten» minner om en skjermsparer
Operaens versjon av Mozarts «Tryllefløyten» er inspirert av stumfilm, men roter bort både film og musikk på veien.
Hei
Du må ha et aktivt abonnement for å lese videre
1 kr for 1 mnd
Operaanmeldelse
Gjesteproduksjoner er viktige i et operahus. De gir bud på hva opera kan være i andre land og byer og kan åpne nye perspektiver både for publikum og kunstnere. Derfor så jeg fram til regissør Barrie Koskys versjon av Mozarts «Tryllefløyten». Produksjonen er fra 2012, men reiser stadig rundt på europeiske scener. Nå er den i Oslo med flere lokale sangere i ulike roller gjennom spilleperioden. Regissøren var her sist i fjor, da med en sterk versjon av operaen «Karmelittsøstrene».
Koskys tryllefløyte er derimot langdryg. Produksjonen låser Mozarts opera til en humoristisk, men overflatisk animasjonsfilm laget av et kompani som kaller seg 1927 ( (Suzanne Andrade og Paul Barritt), etter året for den første lydfilmen. En av deres altfor mange ideer er å ta oss tilbake til stumfilmen. Deler av dialogen i Mozarts syngespill er omgjort til skriftlige replikker på norsk i stumfilm-lignende font, og i orkestergraven spiller en pianist på hammerflygel under disse replikkene.
Det er spennende med et konsept som griper tydelig inn i hvordan opera vanligvis foregår. Men hva stumfilm har med opera, Mozart og «Tryllefløyten» å gjøre, forblir uklart. Materialiteten i det filmatiske fungerer heller ikke for meg. Hele sceneåpningen er stengt av en stor trevegg. Animasjonene som blir projisert på denne veggen, er tydelig digitale. Og digital utvikling skjer så fort at en animasjon fra 2012, som altså blant annet prøver å forestille tekstplakater i stumfilm, kan se ganske utdatert ut med dagens øyne.