Herold

Etter nesten 25 år i barneskolen som lærer, inspektør og rektor, har jeg de to siste årene hatt to jobber; halvt daglig leder i Kolnes Idrettslag og halvt lærer/inspektør i Tysvær Opplæringssenter. To jobber med kolossal samfunnsbyggende mening.

I januar er det slutt på denne kombinasjonen for min del. Voksenopplæringen i Norge skal krympes i takt med at hjerterommet i Norge har krympet. Flyktninger slippes knapt over grensen lenger. Og de vi har sluppet inn må i større og større grad klare seg selv. Visste du for eksempel at ukrainere har ett år på seg til å lære seg norsk språk og kultur, så skal de være klar for arbeidslivet. Sjokkerende nok er det overraskende mange som klarer det, mens andre selvsagt trenger mer tid. Hvor mange i Norge hadde klart å lære seg ukrainsk på ett år?

De to siste årene har jeg vært tett på og sett hvilken enorm samfunnsverdi, og ikke minst livsverdi, det er å hjelpe mennesker videre til drømmen om et vanlig og verdig liv og hverdag. Ikke bare sees gleden og takknemligheten hos menneskene, men også lettelsene og gleden hos arbeidsgivere som får mennesker til å hjelpe dem å holde driften oppe.

Det er et enormt antall mennesker fra andre land i arbeidslivet som tar unna oppgaver som er helt livsnødvendig for å opprettholde den standarden vi har i Norge, og som samtidig er enormt store bidragsytere til den norske statskassen. Hvordan hadde regnestykket blitt for den norske stat om alle mennesker fra andre land hadde blitt tatt ut av arbeidslivet i Norge i dag? Kort sagt: Regnestykket ville blitt katastrofalt! Både økonomisk og praktisk. For hvem skal egentlig gjøre jobbene hvis over en halv million forsvinner ut av arbeidslivet? I kommunale omsorgstjenester er hver femte ansatt et menneske med bakgrunn fra et annet land. Og som alle nå har fått med seg så kviner alarmene allerede veldig, veldig høyt for et mye, mye større behov for flere hender og hjerter i denne bransjen i fremtiden. Konsekvensene betyr ikke bare færre hender i eldreomsorg, færre sjåfører, færre ansatte i butikker og restauranter, det blir direkte skikkelig trøbbel for våre helt grunnleggende velferdstjenester.

Men det stopper ikke der! Mennesker fra andre land fyller ikke bare «hull» i dagens arbeidsmarked – de er en stor del av motoren i veksten fremover. Det trengs flere folk i arbeidslivet, ikke færre. Derfor overrasker det meg veldig at ikke flere ser ressursene hos voksenopplæringene som en løsning på det som kanskje er vårt samfunns største utfordring; at snart 150.000 unge mellom 20-29 år står utenfor arbeid og utdanning. I den yrkesaktive aldersgruppen 20-66 år er det over 700.000 i Norge som blir sittende hjemme fordi de ikke har en jobb eller et fellesskap å gå til. Hva gjør det med disse folkene? Hvordan kan vi hjelpe dem videre i livet? Mange sitter med ubrukte ressurser, ikke fordi de mangler vilje, men fordi systemet ikke gir dem den støtten de trenger i tide. For veldig, veldig mange av dem kan løsningen være voksenopplæringen. For hva kan skje om vi gir disse menneskene et sted å gå, et fellesskap, en hverdag der en får trene på rutiner igjen og ikke minst få den lille støtten som trengs for å komme seg over den humpen som holder dem tilbake?

Voksenopplæringen er en av de mest undervurderte ressursene Norge har. Her finnes et bredt apparat av tilbud som kan gi både flyktninger og unge utenfor arbeidslivet en ny start: språkopplæring, FOV - forberedende opplæring for voksne, fagopplæring, moduler i praktiske yrkesfag, digitale ferdigheter, arbeidspraksis i samarbeid med lokale bedrifter og tett individuell veiledning. Mange unge som har falt ut av videregående kan her finne en vei tilbake til mestring, motivasjon og framtidstro. Det er et sted der man blir sett, heiet fram og får bygge opp kompetanse i et tempo som passer. Vi vet at unge som får fullføre grunnopplæring eller fagopplæring har langt større mulighet for å komme i stabil jobb, og at tidlig innsats ofte forebygger et livslangt utenforskap. Så hvorfor satses det ikke på dette?

Dette handler om mer enn integrering og arbeidsmarkedstiltak. Det handler om hvem vi ønsker å være som samfunn. Vi går i gal retning om vi begynner å se på andre mennesker som en byrde, og ikke et potensial. Vi har ressursene, kompetansen og verdigrunnlaget som forplikter oss til å hjelpe mennesker tilbake på beina når de faller. Å styrke voksenopplæringen er ikke en utgift – det er en investering i fremtiden vår. Norge blir et bedre land når flere får mulighet til å bidra.