Herold

«Er det fare for krig i Norge?»Spørsmålet, stilt av en femteklasse i Møre og Romsdal og sitert i statsministerens nyttårstale, burde uro oss alle. Ikke bare fordi svaret ikke lenger er selvsagt, men fordi barn i Norge bærer en frykt som tidligere generasjoner slapp.

Vi lever i en tid preget av krig i Europa, global uro og svekket tillit til institusjoner og allianser. Frykten brer seg. Den gjør noe med oss som samfunn. Når frykt får dominere, blir vi mer sårbare for polarisering, forenklede fiendebilder og antidemokratiske strømninger.

Derfor er det riktig at myndighetene styrker den materielle beredskapen. Forsvar, forsyningssikkerhet og tydelige råd til befolkningen er avgjørende. Men norsk beredskapspolitikk har en blind flekk. Den handler nesten utelukkende om det ytre. For lite om menneskets indre motstandskraft.

Kriser vil komme. Spørsmålet er ikke om, men hvordan vi står i dem. Åndelig og eksistensiell beredskap handler om evnen til å møte tap, frykt og usikkerhet uten å miste håp, fellesskap og evnen til å ta ansvar for hverandre. Denne beredskapen bygges ikke med beredskapslager, men gjennom relasjoner, verdier og tillit.

Her har Den norske kirke, sammen med andre tros- og livssynssamfunn, en viktig samfunnsrolle. Hver uke møter kirken mennesker i sorg og krise. Gjennom samtaler, ritualer og fellesskap bidrar kirken til at mennesker finner mening når livet raser. Denne erfaringen er en del av samfunnets samlede beredskap, men den er i for liten grad anerkjent i politikkutformingen.

Som folkekirke, forankret i Grunnloven og til stede i hele landet, bygger Den norske kirke fellesskap der mennesker blir sett, hørt og regnet med. Slike fellesskap er ikke hyggelige tillegg i gode tider. De er avgjørende infrastruktur når samfunnet settes under press.

Åndelig beredskap er også moralsk beredskap. I møte med konspirasjonsteorier, desinformasjon og ekstremisme må sannhet, menneskeverd og demokratiske verdier forsvares aktivt. Kirken har et særlig ansvar for å ta et tydelig oppgjør med nasjonalistiske og autoritære fortolkninger av kristendom.

Norsk beredskapspolitikk må ta den åndelige og eksistensielle beredskapen på alvor. Det holder ikke å ruste hjemmene våre med vann og batterier hvis vi samtidig lar fellesskapene forvitre. Indre motstandskraft bygges over tid, gjennom gode fellesskap, tilhørighet og tro.

For meg som kristen og for kirken er troen på den treenige Gud vesentlig i å bygge en åndelig og eksistensiell beredskap. Tilliten til at Gud holder verden i sin hånd, og at mørket aldri skal overvinne lyset gir styrke til dagen og håp for morgendagen. I kirken ber vi om fred, og vi ber for landets og verdens ledere. Det er også en del av den åndelige beredskapen.

Kongen sa i sin nyttårstale at vi må bevare det vi har bygd opp sammen. Det gjelder også vår evne til å stå sammen og samlet om våre felles verdier når det røyner på.

Skal vi møte en mer urolig framtid med mer enn frykt, må beredskap forstås helhetlig. Den handler ikke bare om hva vi har lagret i kjelleren, men om hvilken indre motstandskraft vi har når det virkelig gjelder. Hver for oss og sammen.