Barnestjerne-fella
Topp juniorer blir sjelden topp seniorer. Vi sorterer bort fremtidens vinnere.
Myten om barnestjernen lever godt i norsk idrett. Vi kjenner den fra foreldretribunen og ikke minst fra akademisprÄket i toppklubbene: Start tidlig, velg én idrett, tren mer enn de andre, og du vil ende i verdenstoppen.
I fotball er logikken blitt institusjonalisert. Vi selekterer stadig tidligere, flytter barn inn i «riktige» miljÞer, mÄler dem, sorterer dem og gir de tidlig modne flest kamper, best trenere og mest oppmerksomhet.
Det som kan mÄles nÄ, fÄr definere det som er mulig senere.
«Tidlig suksess er ofte noe annet enn det som skaper verdensklasse»
Problemet er at tung vitenskap peker i motsatt retning nĂ„r vi snakker om de aller hĂžyeste nivĂ„ene. I en omfattende gjennomgang publisert i Science i desember analyserer Arne GĂŒllich og kolleger utviklingen til mer enn 34.000 internasjonale topputĂžvere.
De stiller et enkelt spÞrsmÄl som hele talentlogikken vÄr hviler pÄ:
Er de som er eksepsjonelle som barn og tenÄringer, stort sett de samme som ender opp som verdensklasse i voksen alder?
Svaret er klart: de som er best som unge, er som regel ikke de samme som blir best som voksne. PÄ tvers av flere felt er rundt 90 prosent av «topp som ung» og «topp som voksen» ulike individer.
Kronikkforfatteren er far og trener til to av Norges beste stavhoppere, Simen og Sondre Guttormsen. Her under OL i Paris (2024).
I idrett viser metaanalysene det samme: De fleste internasjonale juniorutÞvere nÄr ikke samme nivÄ som senior, og flertallet av de beste seniorene var ikke blant de beste som juniorer.
Det stopper ikke der. NÄr forskerne sammenligner de aller beste voksne med dem som er like under verdensnivÄ, finner de en negativ sammenheng mellom tidlig og sen prestasjon: de som ender opp helt pÄ toppen, var ofte mindre fremtredende i ungdomsÄrene enn sine nÊrmeste konkurrenter.
Det utfordrer forestillingen om at tidlige prestasjoner er en pÄlitelig indikator pÄ senere verdensklasse.
«Myten om barnestjernen lever godt i norsk idrett»
Enda mer relevant for fotball: Det som skaper tidlig suksess, er ofte noe annet enn det som skaper verdensklasse. For unge utĂžvere er hĂžy prestasjon typisk knyttet til mer disiplinspesifikk trening, mindre tverridrettslig aktivitet og raskere tidlig framgang.
Men nÄr man ser pÄ verdensklasse i voksen alder, snur flere av disse sammenhengene: verdensklasse henger sammen med mindre ensidig spesialisering tidlig, mer tverrfaglig eller tverridrettslig praksis og en mer gradvis utvikling.
SeniorutÞvere pÄ verdensnivÄ hadde i snitt drevet med omtrent to andre idretter over mange Är i barndom og ungdomstid.
Det er her den norske samtalen ofte sporer av: «Men hva med Jakob Ingebrigtsen?» Nettopp. Jakob er et strÄlende eksempel pÄ at tidlig spesialisering kan fungere. Men enkeltfortellinger kan forfÞre oss til dÄrlige systemvalg.
Forskning pÄ grupper sier noe om sannsynlige utviklingslÞp, ikke hvem som kan vÊre unntaket. Og talentutvikling handler om sannsynlighet og seleksjonsmekanismer:
Former vi systemet etter de sjeldne unntakene, Þker vi risikoen for Ä miste majoriteten av dem som kunne blitt best pÄ sikt.
«Vi gir de tidlig modne flest kamper, best trenere og mest oppmerksomhet»
Science-artikkelen beskriver en ringvirkning («radiating effect»):
NĂ„r opptak og status i eliteprogrammer knyttes til tidlig prestasjon, skaper det insentiver for foreldre, trenere og utĂžvere til Ă„ akselerere utviklingen lenge fĂžr idretten begynner Ă„ selektere, fĂžr uttak til eliteprogrammer faktisk starter. Dette skjer gjennom tidlig start, tidlig spesialisering og maksimal mengde spesifikk trening.
Resultatet er flere tidlige vinnere, men potensielt fÊrre som faktisk nÄr den mest ekstreme toppen.
Et annet eksempel kan nyansere uten Ä romantisere: Armand «Mondo» Duplantis har vÊrt et fenomen lenge. Samtidig illustrerer han et poeng forskningen lÞfter frem: selv utÞvere som tidlig er ekstremt gode, har ofte en bredere motorisk og idrettslig bakgrunn enn myten om «én sport, hele tiden» skulle tilsi.
Verdensrekordholder Armand «Mondo» Duplantis.
Mondo startet tidlig med stavhopp, men spilte ogsÄ fotball og baseball i flere Är, noe foreldrene, som ogsÄ er trenere, har fremhevet som helt sentralt i utviklingen.
Den brede basen er ikke en distraksjon; den kan vÊre en del av forklaringen pÄ hvorfor noen tÄler et langt lÞp, lÊrer mer effektivt og unngÄr Ä bli stoppet av skader, overtrening eller mental metthet.
Fotballen liker Ä snakke om «utviklingsmiljÞ» og «tÄlmodighet». Likevel er praksis ofte det motsatte: tidlig seleksjon, tidlig rangering, tidlig ekskludering. Science-funnene tvinger fram et mer nÞkternt spÞrsmÄl:
Hvis de fleste som blir verdensklasse som voksne ikke var blant de beste som barn, hva er det vi egentlig mÄler nÄr vi selekterer tiÄringer, og hvem er det vi samtidig sorterer bort?
Det er fullt mulig Ă„ produsere mange flinke ungdomsspillere med dagens modell. Men forskningens hovedpoeng er skarpere: Systemer som er optimalisert for tidlig prestasjon, er ikke nĂždvendigvis optimalisert for Ă„ skape de aller beste voksne prestasjonene.
Det er en ubehagelig tanke i en kultur som liker raske svar og tidlige bevis. Men kanskje er det nettopp her vi trenger mer vitenskapelig edruelighet: Ä tÄle at det mest imponerende ved et barn ikke alltid er hvor tidlig det er best, men hvor lenge det kan utvikle seg.
Send oss din ytring
Lyst til Ă„ skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.