Herold

En lungebetennelse sendte henne i koma. Da hun våknet fikk hun skrekkbeskjeden. Obs: Sterke bilder!

- Jeg opplever ofte at når jeg er ute med bare proteser og de er synlige, så er det gjerne barn som er nysgjerrige og nesten kommer bort for å spørre. Samtidig ser jeg at foreldrene drar dem vekk og ser en annen vei. Likevel merker jeg at de kikker på meg i sidesynet.

I lørdagens episode av «Tabu», som handler om bevegelseshemmede, blir seerne kjent med 54 år gamle Gry Hege Henriksen. Hun ble født funksjonsfrisk, men en lungebetennelse skulle snu opp ned på livet hennes.

- Jeg ville vise at vi bare er folk vi også, selv om vi har et handikap. Det skal ikke være skummelt å komme bort og spørre eller snakke om ting. Det er ikke noe som trenger å ties ihjel, mener 54-åringen.

Overfor Dagbladet forteller hun åpenhjertig sin historie, hvordan det gikk så galt, ønsket om å dø, og veien tilbake.

Husker ingenting

Det var like før jul i 2016 at Gry Hege kjente antydninger til en grov hoste. Symptomet hadde hun opplevd mange ganger tidligere, og hun ble derfor ikke overrasket da hun fikk lungebetennelse.

- Jeg blir vanligvis ikke dårlig av det, så jeg var på jobb og alt. Jeg tenkte jo at jeg burde fikse meg en legetime, men jeg bare utsatte det.

- Jeg jobbet veldig mye, for det var et prosjekt vi skulle levere, hvor jeg hadde ansvar for alt det tekniske. Så jeg satt oppe til langt på natt hver eneste dag i de siste par ukene før vi fikk levert rapporten, og det var bare en siste presentasjon som gjensto.

Men Gry Hege ble dårligere. En lørdag morgen våknet hun til influensasymptomer, og utover dagen ble hun bare dårligere og dårligere. Hun bestemte seg for å dra til legen dagen etter.

- Da jeg skulle legge meg på kvelden, så sier den daværende samboeren min at jeg var blå på leppene. Jeg tenkte at det ikke var så rart, fordi jeg frøs jo, så jeg tok en lang, varm dusj, og så la jeg meg. En time eller to seinere kom han opp og skulle legge seg, og da sa han at jeg var enda blåere, og at han ville ringe ambulanse - noe han gjorde.

- Jeg husker at det var så vanskelig å kle på seg. Spesielt skoene var skikkelig vanskelig.

Ambulansen ventet på henne i innkjørselen, men Gry Hege klarte bare gå noen meter før hun kollapset.

- Jeg husker ikke mer før jeg våknet fire uker seinere.

Utallige operasjoner

Lungebetennelsen hadde gått til blodet, og Gry Hege fikk blodforgiftning og gikk i septisk sjokk. Hun havnet i koma.

- Jeg husker at jeg våknet opp til at det sto en mann over meg og sa: «Å, der var du. Nå har du sovet i fire uker». Så jeg tenkte jo: «Hva slags tulling er det her? Det er jo snart jul, og vi skal jo reise bort». Men det var ikke det. Det var 16. januar ...

- Jeg kunne ikke snakke, fordi jeg hadde en tube ned i halsen, så jeg måtte bare lytte til det de hadde å si.

Og legenes dom var knallhard. Blodforgiftningen hadde ført til koldbrann, og begge beina og armene var svarte og livløse. Med andre ord, de måtte amputeres.

- Jeg forlangte å få se dem først, selv om legene frarådet det sterkt. Men jeg trengte å forstå hvorfor det måtte gjøres, og da jeg så dem, var det ingen tvil.

Amputasjonen av armene gikk greit, men med beina var prosessen mye mer komplisert. Legene håpet lenge at det skulle komme liv tilbake, og derfor ble det flere operasjoner over flere uker, før de til slutt måtte amputere i flere omganger. 54-åringen forteller at hun måtte operere beina seks til sju ganger, i tillegg til en ryggoperasjon etter en infeksjon i epiduralen.

Like før påske var alle operasjonene over, og hun var klar for å flyttes over til Aker sykehus. Da fikk hun et nytt slag i trynet: Hun hadde fått VRE og måtte på isolat. Det ble august før hun fikk komme ut.

- Det var et helvete

Samtidig som Gry Hege lå i koma og kjempet for livet, hadde de rundt henne ingen anelse om hun i det hele tatt skulle våkne.

- Jeg ble innlagt på natta, så tidlig om morgenen dagen etter ringte samboeren min og ga beskjed om at sykehuset hadde bedt alle om å komme for å ta farvel. De var helt sikre på at jeg skulle dø den dagen. Da jeg ikke gjorde det, så var det sånn: «Hun døde ikke i dag, men dere må ikke ha for store forhåpninger».

- Legene prøvde alt de kunne, men det var lenge uten noen tegn til at det skulle snu. For dem rundt meg var det et helvete.

Blant dem som ventet på gode nyheter om Gry Heges tilstand, var sønnen Fredrick (17).

- Han var bare åtte år. Det er tidlig å skulle miste moren sin. Så han hadde det tøft. Samboeren min var blant annet inn i klassen hans for å forklare hva som hadde skjedd, i stedet for at det skulle begynne å gå rykter.

Ville ikke leve

Det skulle også bli tøft for Gry Hege selv. Hun er ærlig på at hun ønsket å dø, og at hun ikke skjønte hvorfor hun skulle overleve alt som ble kastet på henne.

Før hun ble syk var hun en person som gjorde alt mulig. Hun elsket håndarbeid, kjørte motorsykkel og var generelt veldig aktiv. Så ble livet snudd på hodet.

- Etter at hendene var amputert og jeg satt igjen med korte stubber, var jeg helt sikker på at alt kreativt i livet mitt var over. Mange sa ting som at jeg måtte leve for sønnen min, men jeg klarte ikke å se det for meg. Jeg så bare for meg et liv i rullestol, der jeg satt og håpet at han kanskje kom på besøk. For meg føltes det ikke som et godt liv for noen, og jeg ønsket egentlig bare å dø.

- Jeg klarte ikke å se for meg noe liv i det hele tatt de første dagene, og den følelsen varte helt til jeg var ferdig med alle operasjonene. Da slo det meg plutselig: Jeg døde jo ikke av narkosen. Hva er plan B? Og ganske brått bestemte jeg meg: «Faen heller, jeg skal vise hva det faktisk går an å gjøre med proteser. Nå skal de få se».

Kunsten ble redningen

Funksjonsnedsettelsen påvirker naturligvis hverdagen til Gry Hege, og ting som å vaske klær eller fikse håret, er vanskelig. Men hun har assistent noen timer i uka, som ifølge henne «redder hverdagen».

- Jeg må bare tenke på hva jeg kan, og så gidder jeg ikke å tenke så mye på hva jeg ikke kan. Jeg har selvfølgelig noen dårlige dager, men de blir heldigvis færre og færre.

Per i dag er hun 80 prosent ufør, og nekter å bli noe mer enn det. De 20 prosentene er svært viktige for henne, forklarer hun.

- Jeg vil kunne gjøre mine egne ting, og tjene egne penger. Det gjør jeg gjennom foredrag, noe som fungerer veldig godt. Jeg holder foredrag for skoler, organisasjoner, private foreninger og bedrifter - litt forskjellige arenaer. Temaene er ofte de samme, min historie, men jeg snakker også om hvilke virkemidler man kan bruke og hvordan man kan tenke for å komme videre.

I tillegg har hun blitt billedkunstner. Det var nemlig kunsten som ble redningen for henne da hun var under opptrening.

- Jeg «bodde» på den kreative avdelingen på Sunnaas, og plutselig en dag tok jeg meg selv i å tenke på alt jeg hadde lyst til å lage ting. Da ble jeg helt sånn: «What?!». Da skjønte jeg faktisk at den gode, gamle meg begynte å komme fram igjen. Det var en utrolig deilig følelse å kjenne den personen jeg er, komme tilbake.