Har Ap en strategi eller bare snublet inn i en politisk 00-tallsbølge?

Strategi eller nostalgi?

Det skyldes ikke bare at Jens Stoltenberg er tilbake i regjering at noe i Arbeiderpartiets politikk og kommunikasjon leder tankene tilbake til det tidlige 2000-tallet. Det snakkes om behovet for stramme budsjetter og klare prioriteringer. Partiet signaliserer reformvilje og en pragmatisk holdning til private krefter i velferdsstaten. De trakter etter brede forlik med støtte fra de borgerlige partiene.

Sett på en CD-singel med N’Sync og vi kunne festet som om det akkurat hadde vært 1999.

Umiddelbart kan det virke som om partiet mest av alt har snublet inn i noe som ligner på Jens Stoltenbergs første regjering (2000–01) etter at Senterpartiet forlot skuta.

Men ser man nærmere etter, vil man oppdage at sosialdemokratene over flere år har forsøkt å justere kursen.

Det siste halvåret har det kommet en ny omdreining. En dristig, men risikabel plan som vanskelig kan leses som noe annet enn et svar på Fremskrittspartiets vekst.

Når verden går av hengslene, kan innenrikspolitikken havne i skyggen. Men mennesket lever ikke av brød alene, og velgere lokkes sjelden av utenrikspolitikk alene.

De fleste lunsjsamtaler i Norge handler ikke om den liberale verdensordenens fall eller statsminister Mark Carneystale i Davos.

Som stortingsvalget viste, er de viktigste sakene for folk fortsatt økonomi og velferd.

Selv om utenrikspolitikken er avgjørende, vet strategene i Ap dette. «Arbeiderpartiet er et materialistisk parti», som Tonje Brenna sa til Klassekampen. Derfor var lommeboken den viktigste saken i stortingsvalget i 2025.

Ap hadde fra våren 2024 en strategi som justerte den politiske kursen mot sentrum. Velgerne oppfattet ikke bare partiet som svake, men som for venstrevridde og «ideologiske» i flere sentrale saker. De hadde mistet øyekontakten med mange mennesker.

Strategien bidro til valgseier i 2025, men oppturen tok brått slutt.

Selv om Ap går noe frem på de helt siste målingene, er trusselen klar og tydelig: Et Frp som strutter av selvtillit – og sikter seg inn mot regjeringskontorene i 2029.

Sylvi Listhaugs parti er en veldig annen type motstander enn Høyre. Partiet har et mer folkelig image og stjeler andre velgere fra Ap enn de utdannede byvelgerne Høyre ofte lokker. Ikke minst har Sylvi Listhaug vist seg som en forførende sirene for store deler av LOs medlemsmasse.

De siste månedene er det blitt tydelig at Ap føler seg frem med en ny strategisk omdreining: I stedet for å forsøke å vri diskusjonene over til områder hvor Ap har høy troverdighet, går partiet med åpne øyne inn på Frps hovedområder. Oljen skal fortsatt flyte, innvandringspolitikken strammes inn og kriminelle bekjempes.

Samtidig forsøker partiet seg på en ny retorikk. I front står Tonje Brenna fra Jessheim (geografien er ikke uvesentlig) som delvis har fått, delvis har tatt oppgaven med å være en som snakker-rett-fra-levra-og-sier-ting-som-det-er. I stedet for hamre løs på Frp, har mange av Brennas utspill rettet skytset motsatt vei.

I en sak før jul i venstresidens dagsavis, Klassekampen, sa hun at «venstresida må skjerpe seg litt» og pekte på områder som klima, kriminalitet og innvandring – tre av Fremskrittspartiets fremste fanesaker.

Strategien er dristig.

Vanligvis er partier forsiktige med å rope høyt i saker hvor motstandere har høyere troverdighet. Normalt vil tenkningen være at hvis Frp snakker om skatt og innvandring, bør Ap vri det til å handle om velferd, integrering og omfordeling. Nå gjør Ap det motsatte.

Det er også dristig fordi et parti som Ap må holde balansen. Retningen i politikken virker det å være bred enighet om, for eksempel behovet for å stramme opp integreringspolitikken. Men Brennas retorikk har i noen tilfeller også skapt «en viss uro», som en sier det. Hvis Ap blir oppfattet som en kopi av Frp i innvandringspolitikken, eller som et drill, baby, drill-parti i oljepolitikken, kan det bli et problem, mener noen.

Det er heller ikke uten fare å tirre sine samarbeidspartier, selv om Ap virker å leve godt med det.

Men selv om retorikken og politikken legges mot sentrum, og Ap jager brede forlik som inkluderer borgerlige partier, må budsjettene i denne perioden ubønnhørlig gjøres opp med et flertall som inklkuderer SV, Rødt og MDG.

Først og fremst kan de nye tonene leses som en erkjennelse av at verden har endret seg, både ute og i hjemlig politikk. Ap kan ikke lenger regne med at Frp går opp som en løve og ned som en skinnfjell. Frp er langt mer enn en protest. Det er ingen automatikk i at velgere vender tilbake til sosialdemokratiet igjen.

Selv om stortingsvalget gikk bra, er det ikke en retur til Aps gamle velmaktsdager. Partiet kan like gjerne se målinger på 15 prosent som på 35 prosent i årene som kommer.

I våre dager kan heller ikke gamle konger på haugen ta noen velgere for gitt.