Boligbygging og grønne lunger
I diskusjonen om bygging av boliger og kommunens trange økonomi trenger vi å ha et større bilde enn det som noen ganger presenteres. Dersom kommunens økonomiske situasjon skal være selve premisset for at vi til enhver tid skal bygge boliger, risikerer vi å komme i en bakevje. Grønne lunger «stikkes hull på», og fordi vei, vann og kloakk legges i bakken der, øyner nye generasjoner muligheter til å tjene penger på videre salg av eiendom i neste og tilstøtende grønne lunge.
Nye generasjoner kommer til, politikere byttes ut, og hvor lett er det å stå imot kravet om likebehandling – i neste omgang? LNF-områder kan omdefineres igjen. Politisk hestehandel og lure avtaler kan inngås slik at vi som samfunn «blir sittende stille» og se på en videre nedbygging av viktige grønne lunger. Utredninger av naturmangfold og andre viktige saksområder overlates i god tro til utbyggere fordi kommunen ikke vil eller har råd til å gjøre dette selv. Administrasjonen ender derfor opp som en postkasse for utbyggere når viktige og uerstattelige verdier er i spill. (Hvis Moss for eksempel ønsker å prioritere vern av sumpskog, ja da er det jo bare å stoppe planene om 20 hus og utbygging av Bakkeskogen B1 – med en gang. Hva med B2 og B3 ?) Spørsmål om langsiktige kostnader for kommunen, og som for eksempel trafikksikkerhet for småskolebarn kan igjen havne i feil skuff. Hvem skal være advokater for trafikksikkerhet og sårbar natur? Utbyggere ivaretar i alle fall ikke den rollen med sine syltynne bestillingsverk.
Resultatet av en – til evig tid utbygging - blir helt sikkert en forringelse for både sårbar natur og for oss mennesker - i et mosselandskap / ryggelandskap som allerede er svært utsatt. Og, så skal det hele dreie seg om å redde kommunens trange økonomi – igjen og igjen?
Hvem blir sittende med gevinst i dette løpet?