Herold

«Affeksjonsverdi» er nominert til en historisk mengde med Oscar. Da er det typisk norsk å finne en negativ vinkling.

Her er «Affeksjonsverdi» nominert til ni Oscar-priser, noe som aldri har skjedd med en norsk film noensinne. Den er nominert i kategorien «Beste film», noe som heller aldri har skjedd. Hele fireav skuespillerne er Oscar-nominerte for sine rolletolkninger. Har det skjedd før? Nei. Og slik kan vi holde på, torsdag var rett og slett en historisk dag for norsk film.

Men hva gjør Norge? Norge feirer, selvfølgelig, men velger også umiddelbart å snakke med han ene fyren som høylytt har erklært at han ikke liker filmen.

«Jeg synes ikke filmen er god, men jeg synes også det er overraskende at den skaper så mye begeistring», sa Morgenbladets Bernhard Ellefsen til Aftenposten torsdag. «Syns fortsatt "Affeksjonsverdi" er dårlig» slo NRK fast fredag morgen.

Wtf, Norge!? Det er som å juble over at Norge har kvalifisert seg for fotball-VM, men i neste setning fremheve han fyren som mener at Erling Braut Haaland er en dårlig spiller. Hva er det i den norske folkesjela som gjør at vi alltid må finne en negativ vinkling på alt? Hvorfor kan vi ikke bare omfavne suksess? Hvorfor må vi umiddelbart finne fram pisken?

DaBernhard Ellefsen skrev sin «Affeksjonsverdi»-kritikk i Morgenbladet i fjor, så elsket jeg det. Jeg var kanskje uenig med ham, men teksten satte i gang en svært interessant debatt om hva som er kvalitet i film. Som tidligere anmelder vet jeg å sette pris på en ordentlig meningsbrytning om kunst og kultur. Endelig, tenkte jeg. Endelig hadde vi en skikkelig diskusjon om innholdet i en film, ikke bare, som vi pleier, en krangel om hovedpersonen i den ørtende andre verdenskrig-filmen faktisk hadde bart eller ikke.

Det var mange som var enige med Ellefsen, og det var fint. Kunst er ingen objektiv størrelse, hele poenget er at det skal sette i gang refleksjoner, diskusjoner og debatt.

For kunsten er konsensus døden.

Bernhard Ellefsen har selvfølgelig ikke skiftet mening nå, det ville vært absurd. Og jada, det er selvfølgelig helt vanlig journalistisk metode å ringe ham når filmen plutselig står der med ni nominasjoner. Likevel ble jeg altså fryktelig irritert, og jeg tror det handler om hvordan vi de siste årene har begynt å snakke om kultur: Det virker som om vi på et eller annet annet tidspunkt rett og slett ble livredde for kvalitet.

Og det selv om norsk film aldri har vært bedre.

Torsdag kveld, noen timer etter Oscar-nominasjonene var offentliggjort, gjestet jeg TV2s «Nyhetskompaniet» for å snakke om «Affeksjonsverdi». Jeg kom inn via link og var mildt sagt entusiastisk. Paneldeltaker Sanna Sarromaa var derimot ikke like gira. Hun sa noe om at filmen var smal, at ikke så mange hadde sett den, og at den var sett av færre enn «Blücher».

Jeg har stort sett sansen for Sanna Sarromaa og hennes kontrære standpunkt, men nå merket jeg at jeg ble irritert igjen. For det første er det feil. Det er mange som har sett «Affeksjonsverdi» her i Norge. Hele 250.000. Norske filmer gjorde det nemlig veldig bra på kino i 2025. Ja, «Hvis ingen går i fella» (432.000), «Blücher» (376.000) og «Flåklypa - fra Paris til Pyramidene» (272.000) ble sett av flere, men ingen av dem ble nominert til Oscar, ble de vel?

Og hva slags argument er det egentlig mot en film at den er «smal»? «Affeksjonsverdi» handler blant annet om familierelasjoner, hva er smalt med det? Betyr det rett og slett at den er for god? Og hvor valid er uansett det argumentet mot en film som i skrivende stund har tjent inn 200 millioner kroner?

Så smal og smal, fru Blom.

Noe av det som er så triumferende med «Affeksjonsverdi» er nettopp den kunstneriske tryggheten og selvtilliten som bærer filmen fra start til slutt. Denne selvtilliten er noe norsk film har bygget opp over år og gjør at vi nå er inne i det Dagbladet tidligere har omtalt som en gullalder i norsk film. Slik vi faktisk er inne i en gullalder i norsk musikk, en gullalder i norsk litteratur og en gullalder i norsk fotball.

Kan vi ikke for en gangs skyld bare sprette champagnen?