Herold

Det er nesten så man må gni seg i øynene for man knapt tror det man leser. I går, som et lite stjerneskudd midt i den nordnorske mørketida, tikket nyheten inn: Styret i Helse-Nord har gitt Marit Lind en lønnsøkning på 100.000 kroner. Det er ikke summen som får det til å svi i øynene. Det er tilliten. Eller rettere sagt: den dramatiske mangelen på den.

Etter Debatten-opptredenen på NRK, der administrerende direktør og styreleder framsto som om de hadde meldt seg på VM i å ikke ville svare på spørsmål om sin egen lønningsspiral, kunne man jo håpe at styret hadde brukt et lite øyeblikk til selvrefleksjon. Tatt en runde blant de kompetente i toppetasjen, sendt bud på den godt betalte kommunikasjonsdirektøren, og gjort en analyse over hvorfor reaksjonene ble så kraftige at hele landsdelen omtrent tok fyr i kommentarfeltene, etter det magiske TV-øyeblikket. Men i stedet velger styret, enstemmig og bak lukkede dører, å øke sin egen lønn.

Det virker ikke som styret i Helse-Nord forstår hvor frustrasjonen egentlig kommer fra. For det er ikke nødvendigvis summen alene folk reagerer på. Nordlendinger er ikke så skjøre at vi knekker sammen av et rundt tall, og vi skjønner at lønnsforhandlinger skjer årlig. Men det er måten dette gjøres på. Signaleffekten. Totalsummen. Den klamme følelsen av at styret og ledelsen har mistet kontakt med selve grunnsteinen i oppdraget sitt: befolkningen og tjenestene de er satt til å forvalte.

Det kan virke som om styret sitter på en egen planet, der atmosfæren er så tykk av konsulentutredninger og interne prosesser at folkelig frustrasjon og kritikk ikke slipper gjennom. Som om kritikken var et svak trekk fra nordavinden, ikke en vinterstorm av mistillit.

Styret fortsetter med lukkede prosesser, hemmelighold og beslutninger som ser ut til å være klinisk renset for forståelse for hva som er grunnlaget for frustrasjonen til folket og de ansatte på gulvet i foretaket de skal styre. For mens tusenvis av helsearbeidere fremdeles strekker seg langt over forsvarlighet i et forsøk på å få turnus og arbeidsoppgaver til å gå i balanse, signaliserer styret at lederlønningene er et område som ikke trenger innstramming.

Det er som om ledelsen ikke sitter i den samme båten som den de selv styrer.

Helseforetakene har et samlet underskudd på rundt 1,9 milliarder kroner per august 2025, dette samtidig som man bruker 1,1 milliarder i året på 641 direktører og 1,3 milliarder på konsulenter – som har som oppgave å finne ut hvordan man skal drive sykehusene i balanse.

Forslag: Hva med å flytte de 1,3 milliardene man svir av på konsulenter årlig, og heller bevilge disse pengene til avdelingene og ansatte, slik at pengene faktisk går til pasientrettet behandling?

For det er nettopp dette som sliter på tilliten. Ikke lønnstrinnene- men avstanden mellom styret og virkeligheten, mellom de som styrer og de som lever med konsekvensene av styringen. Helse-Nord trenger ikke bare en økonomisk snuoperasjon. De trenger en tillitsreparasjon. En der åpenhet ikke er unntaket, men regelen. Der kritikk ikke oppfattes som støy, men som et rop fra virkelige mennesker som vil at systemet skal fungere.

Det finnes mange måter å bygge et helsevesen på, men være på konstant kollisjonskurs med befolkningens oppfattelse og forventning, er neppe det mest bærekraftige. Og når styret fortsetter å opptre uten åpenhet og uten å vise forståelse for den stormen de selv har skapt, da vokser avstanden.

Det er det som gjør vondt i helse-Nord nå. Ikke tallene, men avstanden.