Faren min kom aldri hjem. Vi har ingen grav, ingen stein, ingen jord å knele ved. Bare et navn og en historie som aldri fikk lov til å avsluttes.

Debatt

Når staten eier de døde

Faren min kom aldri hjem. Vi har ingen grav, ingen stein, ingen jord å knele ved.

Bare et navn og en historie som aldri fikk lov til å avsluttes.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg ble født én måned etter at faren min ble drept. Den setningen har formet hele livet mitt mer enn noen faktisk erindring. For jeg husker ham ikke – men jeg vokste opp inne i hans fravær.

Faren min var peshmerga i Kurdistans demokratiske parti i Iran. I 1993 var han på et oppdrag for å observere en by, da han ble drept av styrkene til Den islamske republikken.

Etterpå ble kroppen hans ikke returnert til familien. Myndighetene fortalte bestefaren min at hvis han ville få sønnens kropp tilbake, måtte han betale penger, ta med en eske med søtsaker og en bukett blomster.

En handel. Et ydmykelsesritual. Et budskap: Selv dine døde tilhører oss.

Bestefaren min nektet. Og dermed kom faren min aldri hjem. Vi har ingen grav. Ingen stein. Ingen jord å knele ved. Bare et navn og en historie som aldri fikk lov til å avsluttes.

I psykologien finnes det et begrep som kalles tvetydig tap – ambiguous loss. Det beskriver situasjoner der noen er borte, men aldri helt borte. Når det ikke finnes en kropp, ingen begravelse, ingen konkret avslutning som lar hjernen akseptere det som har skjedd.

Barn som vokser opp med et slikt tap, får aldri sørge ferdig. De venter. De håper. De lever i et følelsesmessig mellomrom der den de har mistet verken er levende eller død.

Det var min barndom. Jeg ventet på en far som aldri ville komme tilbake, fordi staten nektet å la ham dø på riktig måte.

I dag, mer enn tretti år senere, hører vi igjen om familier i Iran som blir bedt om å betale for å få utlevert kroppene til sine drepte barn etter protestene. Noen kaller det en «kulelønn». Andre kaller det administrative gebyrer. Men betydningen er den samme: Regimet ser ikke et menneske. Det ser et pressmiddel.

Hva betyr det å vokse opp uten en grav å besøke? Det betyr at du bærer de døde inni deg.

Autoritær makt slutter ikke når et menneske dør. Tvert imot – den blir ofte sterkere. Den døde kroppen blir et verktøy. En forhandlingsbrikke. En advarsel til de levende.

Hvis familien protesterer, forsvinner kroppen. Hvis de nekter å samarbeide, blir begravelsen forsinket. Hvis de adlyder, må de gjøre det i stillhet.

Dette handler ikke om penger. Det handler om kontroll. Når staten bestemmer hvem som får begrave sine døde, kontrollerer den minnet, sorgen og til slutt historien.

Den islamske republikken har gjort dette i flere tiår – særlig mot kurdiske familier, politiske motstandere og alle den anser som fiender. Hemmelige graver. Navnløse begravelser. Kropper som bare leveres tilbake etter at familien har skrevet under på taushet. Dette er ikke kaos. Det er et system laget for å utslette mennesker to ganger: Først gjennom døden, og deretter gjennom forsvinningen.

Faren min ble utslettet på denne måten. Og nå ser jeg det samme mønsteret gjenta seg, med nye ansikter og nye familier.

Mødrene som gråter i Teheran, Sanandaj, Zahedan og Mashhad i dag, går i det samme usynlige rommet som min familie gikk i tilbake i 1993 – et rom mellom frykt og verdighet, mellom lydighet og tap.

Hva betyr det å vokse opp uten en grav å besøke? Det betyr at du bærer de døde inni deg. At sorgen aldri får avsluttes. At fortiden fortsetter å puste.

Regimet kan tro at det holder makten ved å holde kropper som gisler. Men det misforstår noe grunnleggende om menneskelig hukommelse. En kropp kan skjules. En grav kan slettes. Men en historie, når den først er fortalt, lar seg ikke utslette.

Jeg er et levende bevis på det. Jeg er barnet til en mann hvis ben ble stjålet – og hvis eksistens fortsatt nekter å forsvinne.

Og det er noe ingen diktaturer noensinne har kunnet kontrollere.

Mer debatt