Herold

Fraværsgrensen ble innført av Solberg-regjeringen for å redusere fravær og hindre skulking. På mange måter har den fungert: De første årene etter innføringen i 2016 sank fraværet med hele 27 %. Det viser at tiltaket hadde effekt. Problemet er at regelen etter arbeiderpartiet i regjering har blitt så streng at den rammer feil elever.

I dag må elever ha legeerklæring for nesten alt fravær. Vi får ikke lenger dokumentert fravær når vi går til helsesykepleier på skolen, fordi helsesykepleieren er ansatt av kommunen og ikke av skolen. Resultatet er at færre elever tørr å bruke dette tilbudet. For noen er helsesykepleieren den eneste trygge voksne de kan snakke med. Er det virkelig slik vi vil ha det? Når elever unngår å oppsøke hjelp av frykt for fravær, kan konsekvensene bli alvorlige. De som allerede sliter, risikerer å falle ut av skolen.

Fraværsgrensen var ment å forebygge fravær , men aldri var den tenkt til å skyve sårbare elever ut av vgs. Hvis du er syk, skal du få være syk uten å bekymre deg for fraværsgrensen. I stedet ser vi at elever presses til å møte opp syke, noe som går utover både dem selv og andre. Derfor mener jeg at fraværsgrensen har gått altfor langt. Den skal være et verktøy for å motivere, og ikke et våpen som rammer dem som trenger skolen mest.

Fraværsgrensen har hatt gode intensjoner, men praksisen i dag rammer feil. Derfor må regelverket justeres, slik at ingen elever mister utdanning fordi de gjorde det riktige og ba om hjelp.