Herold

Finten som virket på en rasende Hitler for 89 år siden hadde nok ikke funket på Trump.

Kongen ble hjemme da Fredsprisen ble gitt til en tysk pasifist som satt i konsentrasjonsleir. Slik signaliserte det offisielle Norge at prisen ikke deles ut av den norske regjeringen. Metoden virket overfor en rasende Hitler – men mon om et tilsvarende signal hadde virket på Donald Trump.

For den amerikanske presidenten hevder – igjen og igjen – at det er regjeringen som nekter ham den ettertraktede prisen. Den prisen som til nå har løyet på seg åtte fredsprosesser («PLUS») og dermed redning fra krigsdød for «millioner og atter millioner» av mennesker. Trump får det til og med til å se ut som om uteblivelsen av Nobelprisen skulle være forklaring på hans trusler om å sikre seg eiendomsretten til Grønland.

Nekter å tro på Støre

Aldri har en Fredspris vakt mer oppsikt enn den som i 1936 ble tildelt tyskeren Carl von Ossietzky. Det hadde kanskje vært lurt, hvis metoden hadde blitt gjentatt under fjorårets utdeling – da María Corina Machado Parisca fikk Fredsprisen – angivelig i stedet for Donald Trump.

For dagens oppstyr omkring den amerikanske – og hevngjerrige – presidenten, kan ikke ha kommet som en total overraskelse i den nye Regjeringsblokka. I 1936 brukte de kongen til å understreke overfor all verden at det går en solid mur mellom staten Norge og den private fredsprisen som Alfred Nobel sto bak. Fremgangsmåten virket på Adolf Hitler for 89 år siden.

Tirsdag fikk vi nordmenn nye skyllebøtter fra den amerikanske presidenten, like før Trump skulle om bord i flyet til Davos. «Ikke la noen bli overbevist om at Norge ikke har noen innflytelse, ok? Dette er opp til Norge. De kommer til å si at «vi har ikke noe med det å gjøre. Det er en vits. De har tapt sin anseelse!»

Mannen nekter altså å tro på Støre – og andres – forsikringer om hvem som egentlig utvelger prisens vinnere. I tider som disse, kan det være lurt å bla litt i historiebøkene.

Asbjørn Svarstad

Konsentrasjonsleir

Rabalderet omkring en NFP til Carl von Ossietzky startet allerede i 1935, da det trillet inn flere forslag om å gi Nobelprisen til den tysk redaktøren – som hadde havnet bak lås og slå på grunn av sine avsløringer av tyskernes åpenbare brudd på forbudet mot opprustning. Ossietzky hadde sonet mesteparten av en ubetinget dom for landsforræderi – til tross for at kun åpne kilder lå til grunn for skriveriene hans. Men umiddelbart etter Hitlers maktovertakelse i 1933, ble han arrestert på nytt. Denne gangen havnet han i en konsentrasjonsleir.

Utsettelse

Nobel-komiteen vred seg unna den vanskelige avgjørelsen ved å skyve den foran seg. Det ble rett og slett ikke foretatt noen tildeling i 1935, Men nå var det alvor. For i mellomtiden hadde det vært sommer-OL i Berlin, og verden var opprørt over tingenes tilstand i Det tyske riket – der regimets motstandere ble sendt uten lov og dom til flere års innesperring i en av de brutale “konsentrasjonsleirene”. Det dreide seg altså ikke om et sted hvor folk lærte å konsentrere seg, men å konsentrere landets mest profilerte nazi-motstandere. Forholdene var ubeskrivelige, og fangene ble utsatt for sult, sykdom, tvangsarbeid og fysisk vold.

Carl von Ossietzky var i en forferdelig forfatning, da han fikk lov til å motta besøk av en sveitsisk diplomat. Rett før Olympiaden ble han overflyttet til et sykehus i Berlin – riktig nok under døgnkontinuerlig overvåking. Diagnosen lød på fremskreden lungetuberkulose.

Albert Einstein

Fra hele verden strømmet det nå inn med bønner om at mannen måtte få den berømte fredsprisen. På totalt 83 forslag hadde mer enn 500 internasjonalt kjente personligheter skrevet under – med selveste Albert Einstein i spissen.

Tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinkel og den maktfulle Ap-utenriksministeren Halvdan Koht trakk seg fra komiteen før avstemningen fant sted – begge for å understreke at det ikke forelå noen verken direkte eller uformelle kontakter med regjeringen. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen, for hevnen fra Adolf Hitlers side kunne bli skrekkelig.

Og Fredsprisen skulle nødig utløse tyske straffeskatter på verken 10 eller 25 prosent.

Willy Brandt

I kulissene arbeidet den politiske flyktningen Willy Brandt for å motivere komiteens medlemmer. Det hjalp helt sikkert på, da redaktør Martin Tranmæl ble medlem. Han var både kollega av Ossietzky – og selv en ihuga pasifist og krigsmotstander.

Komitéformann Frederik Stang ble overrasket over at kongen ikke svarte «ja» på flekken, da han fikk innbydelsen til prisseremoni stukket i hånden. Det hadde aldri skjedd at han ikke stilte. Men nå måtte Haakon den sjuende ha betenkningstid.

Bekymret majestet

Tor Bomann-Larsen beskriver i sin digre Haakon-biografi, hvordan kongen til slutt ba utenriksministeren om råd. Majesteten var nemlig redd for at tyskerne kunne betrakte hans eventuelle tilstedeværelse som et signal på at det i virkeligheten var den norske statsledelsen som sto bak. DET ville han ikke under noen omstendighet ta sjansen på. Koht gjorde det enkelt for ham, ved å svare at det ville være helt OK, hvis verken kongen eller kronprinsen møtte fram.

Nå sørget kronprins Olav for å invitere den tyske sendemannen – altså ambassadøren – til lunsj på Slottet en dag før seremonien i Aulaen. Heinrich Sahm skrev etterpå i sin private dagbok om et mer enn hyggelig møte, der Olav nærmest hadde overøst ham med personlig ros og lovord – mens han forklarte at det altså var Nobelkomiteen – og slett ikke regjeringen – som hadde eneansvaret for årets valg.

Tomme stoler

Da den store dagen opprant, ble ikke bare Carl von Ossietzkys stol stående tom. Heller ikke kongen og kronprinsens faste plasser var besatt. Alle viktige regjeringsmedlemmer – med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen – var derimot til stede.

Hele regien var altså et godt planlagt signal til Nazi-Tyskland – og alle andre – om at denne prisen hadde sitt utgangspunkt i arven etter en svensk milliardær – og slett ikke hadde noe med det offisielle Norge – å gjøre.

Det var liten tvil om at prisen var like mye en norsk protest mot konsentrasjonsleirene som en støtte til Carl von Ossietzky. Så på forhånd ble profilerte pristilhengere trukket til side og bedt pent om å avstå fra høylytte ytringer fra salen. Reaksjonen ble at publikum til gjengjeld klappet ekstra høyt og lenge, hver gang en taler hadde fyrt av et godt poeng.

Rasende Hitler

Luftfartsminister Hermann Göring hadde på forhånd «rådet» nordmennene til å avstå fra en pris til den tyske pasifisten. Reaksjonene kunne bli merkbare. Propagandaminister Joseph Goebbels forsøkte – forgjeves – å overtale Ossietzky til å takke nei.

Adolf Hitler ble virkelig rasende, da nyheten om utnevnelsen nådde ham. Reaksjonen ble at han sporenstreks nedla totalt forbud for alle tyskere mot å delta noen av Nobel-prisene – selvsagt også fredsprisen. Men straffen rammet altså ikke den norske regjeringen.

(I Stockholm ble de riktig sure, fordi den årlige utdelingen av alle de andre Nobel-prisene ble feiret som en nasjonal høytidsdag – og nå hadde disse forvorpne nordmennene prestert å hindre fremtidige utnevnelser av tyske kandidater – som det pleide å være mange av. Kunne ikke tyskerne ha nøyd seg med en boikott av den «norske» prisen, spurte svenske medier.)

Etterspillet

Prisen skulle få et tragisk etterspill. Pengene – i dagens verdi om lag seks millioner kroner – ble stående på konto i Oslo. Noen uker etter tildelingen, dukket representanten for et berlinsk advokatkontor opp for å heve det store beløpet. Den norske ambassaden i Berlin fikk Carl von Ossietzkys bekreftelse at den medbrakte fullmakten var gyldig. Pengene skulle brukes til å betale for et livsviktig opphold på lungesykehus. Men advokaten underslo mesteparten av pengene, og Ossietzky fikk aldri den nødvendige medisinske behandlingen. Han døde et par måneder senere.

Carl von Ossietzky har stort sett gått i glemmeboken, og knapt en ung tysker har hørt om ham, leser jeg i en tysk avis. I Oslo vil han bli husket for strategien som ble lagt før utdelingen. OG at Adolf Hitler åpenbart skjønte det som ennå ikke har gått opp for Donald Trump – nemlig at det faktisk er en selvstendig komité som står bak.

Men du skal se at den nåværende suppedasen blir ordnet i løpet av året. Hvis presidenten få til en helt ekte fred eller to, så blir han kanskje valg på helt vanlig måte. Undrenes tidsalder er ennå ikke forbi.