Herold

Når det gjelder en av de offentlige lovpålagte oppgavene i kommunene, hjemmesykepleietjenesten (HSPT), blir det ofte – blant annet via mediene – fremstilt «elendighetshistorier», den ene verre enn den andre, noe vi helst tror vi slipper å bli brukere av.

Derfor vil jeg formidle en positiv opplevelse av denne tjenesten i forbindelse med min manns alvorlige sykehistorie:

Da sykehuset besluttet utskriving etter seks ukers opphold, søkte vi om rehabiliteringsplass i Bodø kommune før hjemreise. Kommunen avslo søknaden på grunn av plassmangel, en situasjon avisens omtale også har vist. Det førte til direkte hjemsending.

Jeg må være ærlig og si at både min mann og jeg fikk sjokk over denne beskjeden. Vi så ikke for oss hvordan vår leilighet på åtti kvadratmeter i fjerde etasje kunne egne seg som rehabiliteringssted.

Med hjelp fra HSPT skjedde forberedelsene likevel veldig raskt. Vi fikk nødvendige hjelpemidler på bad og soverom. Deretter startet hjelpen med tilrettelegging for pleie og medisinering, vi fikk gode råd og ikke minst forståelse for situasjonen. Som pårørende følte jeg meg ganske hjelpeløs i starten, fordi selve pleien og medisineringen måtte utføres av meg. Men telefonen ble brukt begge veier, og jeg opplevde det som veldig trygt å ha denne «bakvakten» tilgjengelig både natt og dag. Medisineringen føltes overveldende, men jeg fikk god veiledning og nødvendig oppfølging.

Dette viser at HSPT ikke bare tilrettelegger for nødvendig helsebehandling til den syke, men også tar pårørende på alvor — noe som er viktig når familien står i en skremmende og ukjent situasjon. Jeg vil hevde at hjemmesykepleien fungerer best når pårørende kan delta og får den støtten de trenger.

Underveis ble heisen i bygården stengt i fjorten dager for planlagt oppgradering. Det forverret min manns mulighet til å bevege seg. Fysioterapeuten gjorde så godt han kunne under de vanskelige omstendighetene, og gåtreningen måtte for en periode foregå nede i garasjen. Likevel vil jeg fremheve den gode oppfølgingen som fortsatte i leiligheten.

Til tross for mangel på rehabiliteringsplass gikk det framover med min mann. Jeg mener likevel at han ville kommet seg langt bedre med en tilpasset rehabiliteringsplass. Heldigvis fikk han senere plass ved Nordtun rehabiliteringssenter.

Jeg vil gjerne gi en anerkjennelse til hjemmesykepleietjenesten i Bodø kommune. De gjør en fantastisk innsats under krevende arbeidsforhold og ofte med for få hender.

Kjære politikere: Det er dere som nå må *gjøre en bedre jobb enn hittil. Prioriter og tilrettelegg for flere sykehjems- og rehabiliteringsplasser nå — det haster. Jeg håper dere selv får oppleve det å bli eldre; mange har det godt så lenge helsa holder. Når helsa svikter, må *det være rehabiliteringsplasser tilgjengelige i perioder man trenger hjelp for å komme videre. Hvis man ikke kan bo hjemme lenger på grunn av helsa, må man få tildelt et eget rom på sykehjem så raskt som mulig.

Det å bli eldre er livets gang og bør ikke være en belastning slik det kan oppleves i dag. Prioriter riktig framover på dette feltet — svikt ikke innbyggerne, og svikt ikke dere selv hvis behovet inntreffer.