Herold

Nedlegging av skoler er å gjøre det vanskeligere å leve sine liv lengst unna alle sentraliserte tjenestetilbud.

(Gudbrandsdølen Dagningen): Da jeg var halvvegs i mitt første skoleår, flyttet vi ut av en gammel tømmerbygning og inn i noe nytt. Vi fikk skole med vannklosett. Etter hvert ble tilfluktsrommet i kjelleren gymsal med elendig takhøyde, for en skolekrets som favnet unger fra både Forset og Auggedalen. Forset skole er den siste i Vestre Gausdal. Det er seks mil fra den ene enden til den andre i denne største av skolekretsene i Gausdal.

Da skolen var ny, var det så mange av oss 7-åringene at kullet måtte fordeles på to klasser, mens resten av vestringene fortsatt hadde skole i Olstad og Svatsum. Matproduksjonen var fortsatt arbeidsintensiv og med stort behov for arbeidskraft. Den skogkledde bygda sysselsatte mange med tømmerhogst, og det ble plank av mye av grana før den kom så langt som til Segalstad Bru. Enten på Helleberg sag eller på Kalstad sag.

Nå diskuterer kommunepolitikere om den siste skolen i Vestre Gausdal skal avvikles, samlokaliseres med ungdomsskolen, eller fortsatt tjene det lokalsamfunnet som dette skolebygget har vært del av siden 1970-tallet.

Jeg er enig med folk som sier det er grenser for hvor liten en skole kan være, og fortsatt være den læringsinstitusjonen den bør være. Det var tema da Svatsum ble vedtatt lagt ned i 2008, og det var tema da Olstad ble avviklet noen år tidligere. Nå går alle fra Vestre Gausdal i Forset. Debatten handler ikke om størrelsen og kvaliteten på læringsmiljøet, men om millioner. Noen få millioner.

Bygget i Forset er slitent og trenger en overhaling. Men gjenbruk er gjerne både rimeligere og mer miljøvennlig enn nybygging. Kanskje heller ikke vesentlig dyrere enn å flytte en barnehage som ligger et kvarter unna, for å gjøre plass til vestringene i Østre Gausdal, slik kommunen har regnet på i Gausdal.

Det er kommunestyret som har bedt administrasjonen utrede framtidas skole, men det er lagt få føringer for utredningsarbeidet. Det er den største svakheten ved slike prosesser. Det skaper usikkerhet. Og det er feigt. Politikk er å si at noe er viktigere enn noe annet, og å forsøke seg på styring av samfunnsutviklingen. En skoleutredning som ikke bygger på tydelige politiske premisser, blir sjelden noe annet enn et halvhjertet forsøk på å innrette seg etter en samfunnsutvikling som man antar at kommer. Det er dette gausdøler og andre har gjort i 50 år.

Motstanden mot å legge ned Forset er massiv. I februar vedtar sannsynligvis kommunestyret i Gausdal at det fortsatt skal være barneskole i vestre. Grendeutvalg og andre har vunnet et slag. Det neste handler om å vinne kampen om de pengene som trengs for å gjøre skoleanlegget til en skole for 2030-årene.

Jeg har besøkt de som allerede bor lengst unna alt, og som noen mener at kan tåle enda mer tid på smale veger. I november 2008 hadde gausdølene sin siste debatt om barneskolen i Svatsum. Året etter ble ungene skysset til Forset, nesten 30 kilometer lenger nede i dalen. Skolebussen bruker i snitt 54 minutter på turen mellom nærbutikken i Svatsum og skolen i Forset, og turen er like lang den andre vegen. Ryker den nærmeste skolen, betyr det at små svastinger må bruke omtrent 400 timer i buss hvert eneste skoleår.

– Spiller det noen stor rolle om de som uansett har en halvtimes busstur til skolen må bruke litt mer tid? spør en kollega.

– Hvor lang er egentlig en strikk, svarer jeg. Hvor mye mer tungvint er det mulig å gjøre livet lengst unna et kommunesenter eller en by, og samtidig forvente at folk fortsetter å bo der?

Det gamle skoleanlegget er fortsatt hjertet i bygda, nå med navnet «Svatsum Arena». Den gamle skolen er bygdas «alt-mulig-hus», og et sterkt uttrykk for lokalsamfunnets livskraft. Det er mange slike uttrykk i denne grenda, slik det også er lenger ned i dalføret.

Små samfunns sjølbergingsstrategi bygger på at ideer om at naboen er den viktigste ressursen. På folkemøtet om skolestruktur, ble folk klappet for både før og etter innlegg. Mens vi varsler truende fare når nysnøen kan nå oss til anklene, møter folk her større prøvelser nesten hver eneste dag. Sammen.

Det er ikke plass for slike verdier i et kommunalt regneark. Egentlig burde både skole og andre tjenestetilbud være en del av debatten om lønnsomhet i matproduksjonen, og i en høyaktuell debatt om dagens beredskap og sjølforsyning.

De fleste begriper at et kommunalt underskudd på 50 millioner kroner i 2024 bærer bud om at politikere må ta noen valg som svir. Nedlegging av Forset, er å gjøre det vanskeligere å leve sine liv lengst unna alle sentraliserte tjenestetilbud. Det vil være å ta det siste fra de som egentlig krever minst. Det vil være å gjøre børa enda tyngre for folk som skal drive verdiskaping på lokalt ressursgrunnlag, og som etter hvert vil bli sittende igjen alene ute i de skoleløse grender.

Skal det fortsatt være levelig i Espedalen, i Svatsum, i Olstad og i Auggedalen og det som var kommunesenteret i gamle Vestre Gausdal kommune? Det er mest det den koker ned til, debatten om hva som skal skje med det som var min skole i seks gode år.