Herold

Tør vi forenkle staten?

Når kommuner ikke leverer godt nok, er det ofte kommunestrukturen som trekkes frem. Det snakkes om robuste kommuner, større fagmiljøer og bærekraftige enheter. Små kommuner omtales gjerne som sårbare – og i mange sammenhenger som selve utfordringen.

Men kanskje er det verdt å stille et annet spørsmål.

For mens kommunenes størrelse og kapasitet har vært gjenstand for omfattende diskusjoner i over 20 år, har staten samtidig bygget opp et stadig mer omfattende styringssystem. Et system som i sum kan være krevende for mange kommuner å håndtere – uavhengig av størrelse.

Kanskje har vi stilt riktig spørsmål – til feil nivå.

Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål:

Handler dette først og fremst om kommunegrenser, eller om hvordan kommunene styres?

Vernepolitikk som lammer Finnmark og Nord-Norge

Mange forventninger – én kommune

I dag skal kommunene forholde seg til:

• 17 departementer
• 72 direktorater
• 10 statsforvaltere
• over 50 statlige tilsyns- og kontrollorganer

Alle har viktige samfunnsoppdrag, og hver for seg er kravene ofte godt begrunnet. Samtidig mener hver fagprofesjon og sektor at nettopp deres område bør sikres gjennom lovkrav, normer og dokumentasjonsplikt.

Samlet skaper dette et kravbilde som er vanskelig å håndtere.

For hver statlig aktør ser sin sektor, men i kommunen er det én organisasjon, ett budsjett og én administrasjon som skal ivareta alle hensynene samtidig. Det er her helheten skal fungere.

Kommunen står i krysspress. Staten står i siloer.

Vi bruker milliarder på kontroll og kaller det velferd

Et strukturspørsmål – men hvilket

Når vi snakker om struktur, handler det som regel om kommunene: størrelse, kapasitet og fagmiljø. Mindre oppmerksomhet rettes mot strukturen på statens side.

Det kan derfor være verdt å spørre:

Har staten over tid utviklet en styringsmodell som forutsetter en type kommuneorganisasjon som i praksis ikke finnes – uansett størrelse?

Mange kommuner opplever at stadig mer tid går med til rapportering, dokumentasjon og oppfølging, samtidig som forventningene til tjenestene øker. Ikke fordi enkeltkravene er urimelige, men fordi summen av dem kan bli krevende å håndtere i helhet.

Når det knaker, peker vi på kommunegrensene – ikke på statens arkitektur.

Det er ikke folk som svikter Finnmark – det er politikken

Interkommunalt samarbeid – løsning eller symptom?

Interkommunalt samarbeid har gitt større fagmiljøer og bedre kapasitet på mange områder. Samtidig kan det også forstås som et uttrykk for at kommuner i økende grad trenger samarbeid for å møte statlige forventninger.

Kommuner samarbeider ikke først og fremst fordi de vil – men fordi de må.

Vi bygger nye styringslag for å håndtere styringslagene.

Det er ikke effektivisering. Det er systemkompensasjon.

Når systemet møter sine egne grenser

Også statlige myndigheter gir uttrykk for bekymring når kommunene ikke alltid klarer å følge opp alle krav fullt ut. Samtidig er det nettopp staten som har utformet rammene kommunene skal virke innenfor.

Når mange aktører stiller krav uten et samlet ansvar for helheten, kan det være naturlig å stille spørsmålet:

Er det kommunene som er for svake – eller styringsmodellen som har blitt for kompleks?

Den virkelige reformen

Kommunekommisjonens første delrapport, som ble lagt fram i forrige uke, tyder på at denne erkjennelsen nå også er i ferd med å nå statlig nivå.

Rapporten peker på mindre detaljstyring og større rom for lokale prioriteringer.

Forslagene om å avvikle enkelte bemanningsnormer, myke opp kompetansekrav og samle tilskudd i rammetilskuddet kan leses som signaler om at styringsmodellen er til vurdering.

Det gir et positivt utgangspunkt.

Derfor blir det også interessant å se hva kommisjonens del 2 vil si om kommunestruktur, ansvarslinjer og statens egen organisering. Dersom styringsarkitekturen også der blir en del av analysen, kan vi stå foran en av de mest grunnleggende reformdiskusjonene i offentlig sektor på flere tiår.

Kanskje trenger vi både robuste kommuner og et mer oversiktlig styringssystem.

Men før vi tegner nye kommunegrenser, bør vi stille det mest krevende spørsmålet:

Tør vi forenkle staten?