Et verdig farvel
MANDAG 19. januar ble en av Flekkefjords aller største sønner, Sverre Anker Ousdal, fulgt til sitt siste hvile. Oslo domkirke var fylt til randen av familie, venner, kolleger og et publikum som alle ønsket å hylde en kunstner som gjennom mer enn seks tiår var en bærende søyle i norsk kulturliv.
– Det var en verdig og fin avskjed
SVERRE ANKER Ousdal var mer enn en skuespiller; han var en institusjon. Som æresborger av Flekkefjord bar han med seg arven fra sørlandsbyen gjennom en karriere som spente fra de dypeste karakterroller til folkekjære skikkelser. Hans bortgang 3. januar, 81 år gammel, etterlater et tomrom som vil merkes langt utover teaterscenene han elsket.
Sverre Anker Ousdal bisatt fra Oslo domkirke: – Ibsen gråter og Bjørnson gråter
DET VAR sterkt å høre Ellen Horn dele Ousdals siste beskjed, diktert kort tid før han gikk bort. Hans brennende engasjement for Nationaltheatret – hans arbeidsplass gjennom 62 år – fulgte ham helt til døren. Skildringen av hvordan han så for seg Ibsen og Bjørnson gråte over teaterbygningens forfall, står som et kraftfullt symbol på hans kjærlighet til faget og dets historie.
Ordførerens siste hilsen: – Vi er takknemlige for arven Sverre Anker Ousdal har gitt oss
FOR OSS i Flekkefjord er det også verdt å merke seg det sterke lokale nærværet i domkirken. At både ordfører Torbjørn Klungland og rådmann Bernhard Nilsen representerte kommunen viser hvilken posisjon Ousdal hadde i sin fødeby. Han glemte aldri hvor han kom fra, og byen glemmer aldri ham.
DA JAN Eggum fremførte «Mor, jeg vil tilbake», ble det en påminnelse om røttene og den lange reisen som nå er ved veis ende. Sverre Anker Ousdal var en fantastisk forteller som mestret alt fra Roald Amundsen til «Babb». Han var et anker i norsk teater, en trygghetens og presisjonens mester som alltid leverte med en egenartet varme.
VI LYSER fred over Sverre Anker Ousdals minne. Hans arv lever videre – både i de store nasjonale fortellingene og i stoltheten vi føler her hjemme i Flekkefjord.