Det tok bare ett år for Donald Trump gikk til krig med sine allierte. Han kan rekke å ødelegge USA og NATO på de neste tre.

Ett år med Trump

Verre enn fryktet

Det tok bare ett år for Donald Trump gikk til krig med sine allierte. Han kan rekke å ødelegge USA og NATO på de neste tre.

Noen mener han har gjort det allerede. «Dette må være det siste strået», skrev den amerikanske historikeren Anne Applebaum i The Atlantic etter å ha lest tekstmeldingen USAs president sendte til Jonas Gahr Støre, hvor Trump hevdet at han ikke lenger følte seg forpliktet til å søke fred siden Norge ikke hadde gitt ham fredsprisen. Hun mente han var så løsrevet fra enhver virkelighet og normal oppførsel, også grammatikalsk, men ikke minst historisk, at nå måtte noen sette foten ned. Mannen var gal.

Men hvor mange ganger har ikke verden tenkt at, dette må være det siste strået, nå har han gått for langt? Sikkert flere ganger i uka det siste året siden han tiltrådte. Hvis filmen «One Battle after Another» vinner Oscar, kommer Trump til å tro det handler om ham og kreve at han får prisen.

EUs utenrikssjef, Kaja Kallas, uttrykte kanskje mer folkelig og med galgenhumor hva mange europeere følte den dagen Trump truet med straffetoll hvis han ikke fikk Grønland: «Dette er en god dag å begynne å drikke på.» Som tidligere statsminister i Estland vet hun bedre enn mange hva Trumps gavepakke til Vladimir Putin betyr for de gamle sovjetlandene.

Ja, hva er det Putin egentlig har på Trump, er stadig spørsmålet som ikke er besvart etter ett år, tross at han synes å ha løpt den russiske presidentens ærend siden dag en, nå uten de skrankene han tross alt hadde i forrige periode, både i Kongressen og av folkene rundt seg. Putin-forbindelsen er et mysterium som kanskje er skjult i Epstein-dokumentene eller europeiske bankhvelv. Det kan være de er enige om å dele verden i interessesfærer, slik stormaktene holdt på i tidligere tider, skjønt Russland ikke er stormakten det en gang var.

Men det ville heller ikke overraske om det er ren og skjær beundring. Han har vel sett Navalnys video over Putins spektakulære rikdom, som får Mar-a-Lago til å fremstå som en liten portnerbolig. Den ovennevnte Applebaum har skrevet en bok om hvordan autokrater verden rundt samarbeider og beriker både seg selv og andre. Trump har siklet etter å være med i den klubben, og når man ser gjestelisten til Det hvite hus siste året, er det klart at medlemskapet er godkjent.

En gjennomgang av en statsleders første år pleier ofte i normale demokratier å handle om hva de ikke har rukket å gjøre eller sette i gang. Velgerne er utålmodige, og det er også Trumps velgere, det skal de ha, og det skal jeg komme tilbake til. Men sett utenfra kunne vi godt ønsket at han hadde skrudd ned tempoet og latt oss håndtere en eksplosiv krise av gangen. Han overskygger til og med seg selv. Ikke før hadde han kidnappet en diktator, så erklærte han at han var president i Venezuela, satte oljepengene inn på en privat konto i Qatar og tok fredsprismedaljen fra Machado. Han meldte USA ut av det som var av internasjonale organisasjoner og utnevnte Putin til et «fredsråd» i Gaza. Og så skulle han ta Grønland. Han vil ha sitt ettermæle, koste hva det koste vil.

Alt i løpet av noen uker på nyåret. Alt formidlet til verden gjennom nattlige meldinger på «Truth Social», av og til over 100 av dem i løpet av noen morgentimer. Mannen sover i møter på dagtid, men om natten våkner han til liv og sender ut hissige dekreter om menneskers og lands skjebner.

Det mest skjødesløse og grusomme han trolig har gjort, som har fått altfor liten oppmerksomhet, var å la den skyhøye tekoligarken Elon Musk legge ned USAid over natta. Som et resultat har barnedødeligheten i verden økt for første gang på mange tiår. Det er et pennestrøk som har tatt ufattelig mange liv, og som aldri kan forsvares med lettvint bistandskritikk. Uansett hva man måtte mene om bistand, var ikke dette måten å gjøre det på. USA sa med det fra seg sin rolle som en global supermakt, uten at Kongressen hevet et øyebryn. Abdikasjonen skjedde ikke da verdens største militærmakt angrep Venezuela og kalte det en ny doktrine, «donroe-doktrinen». Det globale hegemoniet USA har hatt i hele etterkrigstiden forsvant med USAid og utmeldingen fra verdenssamfunnet.

«Soft power» er åpenbart ikke Trumps sterke side, skjønt han blir mo i knærne bare han ser en diktator eller mangemilliardær. Men han har heller ikke så god forståelse av fundamentet for USAs makt og rolle i verden. Han synes å være overbevist om at USA er så mektig både økonomisk og militært at landet kan klare seg på egen hånd. Det kan kue, true og underlegge seg andre og gjøre hva det vil.

Som en dansk parlamentariker sa til CNN da programlederen i sedvanlig eplekjekk amerikansk stil sa at, USA kan jo bare valse inn og ta over Grønland, dere har ikke en sjanse: «Ja, jeg vet dere kan drepe oss alle, men hva er vitsen med det?»

Ja, hva er vitsen med det? Grunnen til at USA vant den kalde krigen skyldtes ikke ene og alene militær overlegenhet, eller at Ronald Reagan til slutt sa: Riv den muren! Det skyldtes at USA hadde venner og allierte, de samarbeidet om etterretning og baser og ikke minst NATO, men også om å forsvare den liberale verdensorden. USA hadde venner, fordi i valget mellom supermaktene valgte Europa og mange andre demokratiet fremfor autoritære enpartistater. USA har aldri vunnet en krig alene. De har riktignok tapt noen, også sammen med sine allierte, men ideen som selges til Maga-bevegelsen nå om en uovervinnelig supermakt er ikke bare barbarisk, men falsk. USA var tvert om det forjettede land som lokket med frihet for folk i undertrykkende regimer.

Nå sier visepresident JD Vance, sjarmtrollet som startet året med å skjelle ut Europa under sikkerhetskonferansen i München at «vi deler ikke lenger de samme verdiene».

Nei, takk og lov for det. For hva er det Trump og Maga-bevegelsen driver med på hjemmebane? Trumps løfte om å fikse økonomien har endt i handelsbarrierer og økte priser. Bare krigen mot Canada har nærmest ruinert turismen i Florida og delstater på grensen. De rikeste har fått enorme skatteletter og fri tilgang til lukrative statlige og private avtaler, mens de fattigste har fått kutt i helseforsikringer. De fleste velgerne, også demokrater, ønsket en mer restriktiv innvandringspolitikk, men ingen ønsket seg en paramilitær gjeng som kunne banke opp og skyte amerikanske statsborgere helt straffefritt.

Uten noen som helst motstand har Trump tatt over FBI og justisdepartementet (som i USA er uavhengig), straffeforfulgt politiske motstandere, sendt inn militære i liberale delstater og også tatt fra dem føderale overføringer.

Noen fleiper med at Trump ønsker å utviske hele det forrige århundret. Han snakker ofte om presidenter på 1800-tallet som kjøpte land og tok seg til rette. William McKinley er en stor helt, en president som økte tollvernet og drev en imperialistisk politikk. Han var den første president som skaffet USA oversjøisk territorium da han annekterte Hawaii. Trump endret navnet på fjellet Denali i Alaska tilbake til Mt McKinley i året som gikk.

Men selv om Trump nok hadde likt å leve i «The Gilded Age» på begynnelsen av forrige århundre, ser han ut til å nøye seg med å gå tilbake til 1965. Mange historikere, blant annet norske Hilde Restad i boka «USA - en nekrolog?» (jeg spurte henne seinest igår om hun vurderte å slette spørsmålstegnet), mener det året var starten på det moderne liberale demokratiet i USA. Da fikk alle innbyggere stemmerett og borgerrettighetslover ble innført. Siden har USA, i likhet med europeiske demokratier, fortsatt å skape økt likestilling og rettigheter.

Trump har satt den prosessen i revers gjennom sin hvite nasjonalistiske agenda og hevder til og med at det nå er hvite som blir diskriminert og trenger beskyttelse. Sexismen og rasismen under Trump og Maga-bevegelsen er sjokkerende åpenlys. Abortforbudene i delstater, sensur av pensum i skoler, angrepene på universiteter som har liberale fag, ekskluderingen av minoriteter og kvinner i det militæret, skjer i full åpenhet selv om det høres ut som det er hentet fra en dystopisk Margaret Atwood-roman. Kristenkonservative har fått økt innflytelse, mens andre religioner er under press og angrep. Da Zohran Mamdani stilte til valg som ordfører i New York, handlet motstanden like mye om at han var muslim som en radikaler.

Så hva kan man si etter ett år med Trump? En fransk kvinne som bor i Norge fikk nylig mye oppmerksomhet fordi hun synes nordmenn er altfor opptatt av USA. For 10-15 år siden kunne jeg ha nikket, selv om det har sine naturlige forklaringer. Men akkurat nå har vi ikke noe valg. Det USA som vi hatet eller elsket er i ferd med å forandre seg dramatisk under Donald Trump, og det har store konsekvenser for hele verden, ikke minst Europa akkurat nå. Om ikke NATO er ferdig, kan vi ikke lenger stole på at USA vil komme oss til unnsetning så lenge Trump og Maga styrer USA. Mer prekært, Trumps presidentskap er en tragedie for Ukraina.

Mange føler på en uro over det som skjer. Med rette. Nordmenn har levd i over 80 år i stadig økende velstand og trygghet, og så snus plutselig verdensorden på hodet. Men det kan dessverre bli enda verre de neste tre årene. Fest sikkerhetsbeltene.