Sprenger grenser

Grenseløse søsken, hasjrus og sex. Anmelderen kaller den danske romanen en gave.

«Jeg liker ikke heterofile menn som spiller gitar som om det er pikken deres. Men jeg liker pikk.»

Rasmussen har skrevet en roman på vers, en førstepersonsfortelling i tredjepersonsstil, ei bok med både dramaet, poesien og fortellingen i seg.

Han følger fortellerkunstens regler, tilføyer noen gode never språkmagi og lar fortelleren Brian uttrykke seg utpreget monologisk. Er det fordi historien er så smertefull å gjengi at Brian griper etter så forskjellige virkemidler?

Uansett gjør det «Brian og Stefan for evig» svimlende god.

Brian og Stefan for evig

Bjørn Rasmussen

Roman

«En eventyrlig roman om eventyrlig kjærlighet»

Grenseløs søskenkjærlighet

Brian vokste opp i Lemvig i Vestjylland i Danmark på 1990-tallet. Alanis Morissette, Avril Lavigne, Army of Lovers og Baywatch preget tilværelsen.

Mora Marianne hadde hester, stress- og traumepasienter i rideterapi, og en sønn som tiltalte og omtalte henne ved fornavn. Så åpnet hun døra for et fosterbarn, Stefan. Han hadde veiviser og bassrøst. Han kalte Marianne mamma og sto pålestøtt når homosjikane ble avfyrt hans vei. Brian og Stefan begynte snart nok å ligge sammen.

Det er intimiteten og forelskelsen i fosterbroren Brian forteller om, nå i ettertid. Mora og de fæle kjærestene hennes blir også skrevet om, og Brians forhold til seg selv, sin egen seksualitet og sitt eget kjønn – og fosterbrorens artsutforsking.

Stefan uttrykker tidlig at han vil være hund, og sier siden at han vil ta implantasjon. I det minste får han bygget et hundehus og lenket seg til det.

Grensene i guttenes liv er flytende. Det er også et premiss å godta under lesingen. Lenge er det uklart hvem det er Brian henvender seg til, Stefan, Marianne eller vi som leser. Brian har korte utbrudd av sinne eller sorg innimellom, der fosterbroren og mora er nevnt i tiltaleform. Og han skriver stadig vekk om seg selv i tredjeperson. Det gir forholdet hans til seg selv og sin historie og til oss lesere spenst, dybde og substans.

Med denne formen hentes også Brians såre følelser opp til overflaten.

Til å bli kåt av

Brian løper, grunnet den utbredte gjengivelsen av ytre og indre liv i tredjeperson, en risiko for å skape avstand til oss lesere. Men livnært med blekket fra Rasmussens eksperimentelle penn fremstår han like levende som dem vi omgås i det daglige.

Aldri før i mitt lesende liv har en romankarakter interagert med leseren slik som her.

Aller mest er det kanskje de haltende språklige bildene, de som virker ukarakteristiske, som gjør Brian så menneskelig. For eksempel sier han: «Vi hadde nettopp vært på klubben og syklet hjem en mørk novemberkveld, syklene våre representerte for meg en evig sammenspinning, faktisk, eller syklingen spant oss sammen.» Brian kan pløye dypere, hvis han vil. Det gjør ham uovertruffent dynamisk.

Verseoppdelinga lar oss fordøye avsnitta og informasjonen porsjonsvis, og setningene har slagkraft – som denne pinlig treffende sannheten: «Det fins ikke noe så ekskluderende og infantiliserende som den romantiske kjærligheten mellom to mennesker.»

Mens når Rasmussen skriver om hasjrus og sex, er det lett å bli svimmel og kåt selv.

Vått, vakkert og vulgært

I fjor kom spørsmålet min vei om vi ser en tendens til at sexen smyger seg inn i høylitteraturen. Med «Brian og Stefan for evig» trer tendensen enda tydeligere frem.

I likhet med forfatteren av «Ruby Baby», April Alexandersdottir, skriver Rasmussen lekent og fritt, friskere enn vårvinden når den bærer lukten av nyslått gress: «Dra tarmen ut av rasshølet mitt og bind den rundt halsen din som et halstørkle, fashion, gå ned på Netto og flash den.»

«Brian og Stefan for evig» er både vemmelig og tiltrekkende, suggererende og tankevekkende, våt, vakker og vulgær. I Kyrre Andreassens velklingende oversettelse er boka ei diskokule som henger i taket, når sola kikker inn vinduet og veggene blir drapert i fargeskiftende prismer.

Bøker som denne er en gave til anmeldere, ja alle som leser bøker.

«[J]eg skriver dette fordi jeg vil holde fast ved at vi har funnet sted, selv om det føles som en drøm», sier Brian.

Også å lese denne romanen føles som en drøm.

Herold