Herold

Digitaliseringa av hverdagenpresenteres som et framskritt. Men for stadig flere blir den et hinder. Det snakkes om «digitalt utenforskap», men det er egentlig ikke menneskene som faller utenfor, det er systemene som ikke lenger er laget for folk.

I butikk etter butikk blir kunder henvist til selvbetjente kasser, uansett alder, erfaring eller trygghet. På Plantasjen må man skanne QR‑koder for å få informasjon om produkter. Når man skal betale, blir man bedt om å bruke selvbetjent kasse, selv når ansatte står rett ved siden av. Jeg har sett eldre mennesker gå ut av butikken i frustrasjon fordi ingen møter dem, og fordi de ikke mestrer teknologien de blir tvunget til å bruke.

Jeg har selvblitt henvist til selvbetjent kasse, til tross for at det står folk i den manuelle kassen. Det er ikke ment som kritikk av enkeltbutikker, men som et symptom på en utvikling som går igjen overalt: Det blir færre ansatte, mer teknologi og mindre menneskelig hjelp.

Og da må vi tørre å stille spørsmålet: Skal man virkelig måtte alliere seg med noen for å dra på butikken? Skal mennesker som tidligere har mestret hverdagen helt fint, nå være avhengige av følge for å handle blomsterjord, kjøpe middag eller betale for et par småting?

Når en helt vanlig handletur, noe som før var enkelt og hyggelig blir noe man ikke lenger kan gjøre alene, er det ikke individet som svikter. Det er samfunnet som har sluttet å ta høyde for variasjon i kompetanse, helse, syn, motorikk og trygghet.

I mange matbutikkerer det knapt en betjent kasse igjen. Kontanter blir vanskeligere å bruke. Betaling forventes å skje med tapping, apper eller digitale medlemsløsninger. For mange fungerer dette fint. Men for mange andre blir det en kilde til stress, skam og følelsen av å være i vegen.

Dette handler ikke om at eldre «ikke klarer noe nytt». Det handler om at vi har bygget løsninger som forutsetter at alle har samme digitale erfaring og trygghet. Det er en forventning som er både urealistisk og urettferdig. Digitalisering skal gjøre livet enklere. Men når effektivisering går på bekostning av menneskelig kontakt og tilgjengelighet, skaper vi et samfunn der altfor mange blir stående utenfor, ikke fordi de mangler evner, men fordi vi mangler vilje til å inkludere dem.

Et samfunn som gjør det vanskelig å handle alene, er et samfunn som har mistet noe grunnleggende av synet, det faktum at: verdighet også handler om å kunne klare seg selv.

Og samtidig snakker vi høyt om å skape et «demensvennlig samfunn». Men dette er verken demensvennlig eller menneskevennlig. Det er ekskluderende og det rammer langt flere enn vi liker å innrømme!