Herold

Vi som er interessert i norsk skole, har lenge reagert på at norske elever alltid kommer langt etter andre land i lese- og skriveferdigheter (PRLS/PISA). Hva kommer det av at norske elever er dårligere enn andre? Vi tror ikke at de er mindre intelligente enn andre. Det må være noe galt med det norske systemet.

Går man nærmere inn i problemet, ser man at svært mange elever er usikre i bruk av sitt morsmål. Fenomenet starter i skolen, men er også godt synlig senere i livet. Vi har etterlyst politikernes holdning til dette, men for de fleste partier er dette uinteressant. En av forklaringene på politikernes passive holdning til kunnskapsnivået i morsmålet er utvilsomt det faktum at offentlige myndigheter i en årrekke aktivt har motarbeidet språktilegnelse som gjør elevene sikre i muntlig og skriftlig norsk.

Allerede i 1984 røper en rapport fra det nå nedlagte Grunnskolerådet en utidig nedvurdering av generell språksikkerhet. Sitat: «Det er viktigare å gjera borna merksame på mangfaldet og variasjonane i språket og visa korleis språket endrer seg, enn å øve rett språkbruk.»

I Undervisningsdepartementets sensorveiledning av 1991, fikk lærerne beskjed om at det ikke skal regnes feil om elevene i sine skriftlige besvarelser bruker talemålsformer som avviker fra skriftspråknormalen. Fra år 2000 er utarbeidelsen av læreplaner og veiledninger overlatt til det nyopprettede Læringssenteret.

I senterets sensorveiledning for ungdomsskolen heter det: «Det er lang tradisjon i norsk skole med å vurdere rettskrivningsavvik i forhold til elevenes talemål».En slik form for veiledning kan umulig være til gavn for norske skoleelever. Hvis de forlater skolen uten å mestre de skriftspråklige konvensjoner, stiller de svakt i møtet med samfunnets krav til skriftlige prestasjoner i yrkeslivet.

I norsktimenei skolen sløses det utvilsomt bort mye tid til å terpe sidemål – og elevene, som ikke får tilstrekkelig trening i å lære sitt hovedmål ordentlig, gjøres ekstra usikre ved at de må forholde seg til et virvar av tillatte og forbudte former i et overflødig sidemål.

Professor Finn-Erik Vinje skriver i sin bok «Språk 2004. En situasjonsrapport»: «De språklige normer skal tjene til å sikre mest mulig friksjonsfri kommunikasjon. Standardiseringen er med på å gjøre språket hensiktsmessig som kommunikasjons- og kontaktmiddel».

Et enhetlig riksspråk er et uunnværlig kulturprodukt. Skolereformene på 90-tallet medførte at elevene må bruke verdifull skoletid på å lære seg nynorsk sidemål som de ikke er motivert for, og som bidrar sterkt til at så mange av dem faller fra før skoleløpet er avsluttet.

At et flertallav våre stortingspolitikere tviholder på en urettferdig språkpolitikk, og ofrer elevenes soleklare rett til å velge sitt språk, vitner om en total mangel på interesse og forståelse for dagens undervisning – og elevenes behov. Det anbefales å gå inn på Bokmålsforbundets hjemmesider – for med egne øyne å se hva som skjer med våre to språkformer.

Grunnen til atnorske elever alltid ligger nederst på lista over kunnskaper i lesing og skriving, er ikke elevenes feil. Det er en utvikling som er vedtatt av våre myndigheter. Regjeringen ser tilsynelatende ikke at problemet er økende, og at noe må gjøres. Det hjelper dessverre ikke «å følge utviklingen nøye»!

Tida er overmoden for å vedta at det heretter skal fokuseres på å lære alle elever norsk/bokmål skikkelig, og at nynorsk og fremmede språk skal være valgfag.