Herold

Ny tid, nye spilleregler – Norge må handle

Vi har levd som om NATO var en forsikring som alltid gjelder, og som om hjelp alltid kommer når det virkelig smeller. Men når USA truer europeiske allierte, og Danmark må reise til Oslo for krisemøter, er det ikke lenger «støy». Det er et signal om en ny tid – og Norge må slutte å utrede seg gjennom kriser vi ikke har tid til.

Mange år med stabilitet

I mange år har stabilitet vært vår normaltilstand. Vi har kunnet planlegge langsomt, krangle oss gjennom prosesser, sende ting på høring, utsette beslutninger og likevel lande trygt. Det har vært en luksus. Den har også formet oss mentalt. Vi har lært oss at trygghet er noe systemet «ordner», og at vår jobb først og fremst er å være ordentlige, avklarende og prosesstyrte.

Men stormaktsrivalisering er ikke prosessvennlig. Den bryr seg ikke om norske tidslinjer.

Det som skjer rundt Grønland viser et ubehagelig skifte i hvordan makt brukes. Når press mot allierte blir et virkemiddel, endrer logikken seg. Da blir internasjonal politikk mer transaksjon enn fellesskap: mer «betal og bøy deg», mindre prinsipp. Og det er nettopp her naiviteten vår blir farlig. Vi har behandlet allianser som naturlover, ikke som politiske kontrakter som faktisk kan tøyes, omtolkes og testes.

Trump har lenge sagt at Grønland er strategisk viktig for amerikansk sikkerhet, ofte med henvisning til Russland og Kina. Nå møter europeiske allierte den bekymringen slik et fellesskap skal ved å signalisere vilje til å styrke arktisk sikkerhet i fellesskap, gjennom NATO og gjennom samarbeid med Danmark og Grønland. Med andre ord: Sikkerhetsargumentet blir i praksis besvart.

Hva blir det neste?

Og det er her spørsmålet mitt begynner, og det er et alvorlig spørsmål: Hvis sikkerhetsargumentet nå blir møtt hva blir Trumps neste argument?

For når en leder først har gjort suverenitet til en forhandlingsbrikke, flytter han ofte målstolpene. Da kan «sikkerhet» bli til «ressurser». «Handel». «Prestisje». Eller ren innenrikspolitisk symbolmakt: behovet for å vinne, dominere, vise styrke koste hva det koste vil. Dette er ikke moralsk spekulasjon. Det er politisk psykologi og maktlogikk.

Og så kommer den delen mange medier er for forsiktige med å si høyt: Dette handler også om USA selv, om det som ulmer og brenner internt. Et samfunn kan være militært overlegent og samtidig strategisk urolig. Økonomiske spenninger, polarisering og et konstant behov for å «levere» styrke utad kan skape et mønster der utenrikspolitikk blir en arena for å kompensere for indre svakhet. En leder som ikke kan innrømme problemer hjemme, vil ofte lete etter prosjekter som gir gevinst, penger, kontroll og fortellingen om seier.

Ikke en enveisgate

Om Trump misbruker sin makt ved å true land for selv å unngå fokus på andre store interne men også internasjonale saker som er direkte ubehagelig for Trump og hans administrasjon, som Epstein eller den tragisk skyteepisoden, kan vi bare spekulere i, men en god mulighet.

Derfor holder det ikke å si: «USA er vår allierte, altså går det bra.» USA er mer enn én president, ja. Det finnes institusjoner og motkrefter. Men vi må tåle å se realiteten, alliansen er ikke en enveis gate. USA er også avhengig av Norden og Europa av baser, logistikk, etterretning, markeder, investeringer og politisk legitimitet. Når USA presser Europa, svekker de også seg selv. Og nettopp derfor er dette så farlig: fordi det brenner i veggen som holder begge sider oppe.

Demokrati i stor fare

Ukraina gjør alt dette enda skarpere. Vi kan ikke forstå europeisk sikkerhet uten å forstå krigen i Ukraina og vi kan ikke forstå krigen i Ukraina uten å forstå at vi har gått inn i en periode der stormakter konkurrerer hardere, oftere og mer brutalt om innflytelse. Demokratiet er i stor fare.

Her mener jeg John J. Mearsheimer er relevant ikke fordi man må være enig med ham i alt, men fordi han har advart i årevis mot hva som skjer når verdensorden endrer karakter. Han har pekt på hvordan stormakter reagerer når de opplever at strategiske randsoner glipper, og han har lenge sagt at når maktbalansen endrer seg, endrer også garantiene seg. Han snakket om Ukraina-problematikken tidlig, allerede i de første store debattene om landets sikkerhetspolitiske retning og stormaktenes reaksjoner tidlig på 2000-tallet. Poenget er ikke å gjøre ham til fasit. Poenget er å ta advarselen alvorlig: I stormaktsrivalisering blir feilmarginsamfunnet mindre.

Eskalerte med Trump

Jeg har også en egen uro jeg mener vi må kunne snakke høyt om, uten å bli stemplet som konspirasjonsteoretikere: Jeg opplever at krigen eskalerte på russisk side etter at Trump kom tilbake som faktor i amerikansk politikk. Ikke nødvendigvis fordi Trump «styrer» Russland, men fordi signaler, usikkerhet og forventninger påvirker kalkyler. I Trumps første periode var det også perioder med kjølig, uforutsigbar stemning mellom USA og Ukraina. Det er ikke urimelig å spørre om USA kan operere med flere strategier samtidig offentlig støtte, men også transaksjonelle hensyn og «deal»-logikk i bakgrunnen. I et slikt landskap blir Europa nødt til å stå stødigere på egne bein.

Og så kommer den setningen som mange ikke vil si, men som er helt grunnleggende: Foreløpig trenger Russland og Kina ikke være ‘bak’ noe som helst, de trenger bare å utnytte at vi svekker oss selv. Når Europa og USA havner i konflikt, åpnes rom. Russland får strategisk spillerom når Europa bindes opp vestover samtidig som krigen i øst fortsetter. Kina får spillerom når USA virker mer uforutsigbart og flere søker alternativer. Dette handler ikke om mystikk. Det handler om konsekvenser.

Norge må tørre

Så hva betyr dette for Norge, helt konkret?

Det betyr at vi må slutte å bruke trygghet som skrivebordsprosjekt. Det betyr at vi må tåle å si at norsk svakhet ikke først og fremst er mangel på penger men mangel på tempo og gjennomføring. Det er i kommunene hverdagsberedskapen lever eller dør: strøm, vann, helse, logistikk, varme, mat, evakuering. Og vi må tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvorfor har vi ikke bygget robusthet i praksis, når vi visste at verden kunne snu? Dette stoppet i 1998, da staten mente dette ikke var nødvendig.

For et av de tydeligste symbolene på mentalitetsendringen vår er dette: Norge sluttet å tenke systematisk i retning av tilfluktsrom og fysisk beredskap da vi trodde «den dramatiske tiden» var over. Vi la ned en beredskapstenkning som var laget for det vi nå ser komme tilbake: en tid der trygghet igjen må bygges, ikke bare antas.

Beredskap

Beredskap kommer ikke på en rødløper. I en ny verden med hard stormaktsrivalisering er det naivt å tro at vi kan høringsrunde oss til sikkerhet. Nå må Norge og kommunene bygge robusthet i praksis ikke i dokumenter, for tid er akkurat det vi ikke har.

Omstillingen må inn i hverdagen nå: mer egenproduksjon, mer redundans i kritisk infrastruktur, mer øving, mer lager, mer nordisk og europeisk samordning med land som står for suverenitet, demokrati og folkerett. Ikke fordi vi ønsker dramatikk men fordi dramatikken allerede har flyttet inn.

En soldat fra en fiende venter ikke på at du skal få spist ferdig. Han venter ikke på at du skal få snakket med naboen. Han venter ikke på at vi skal være ferdig med høringsrunden.

Så la oss være krystallklare: Det er ikke flere ord vi mangler, det er handling. Vi kan ikke bruke de neste årene på byråkratiske prosesser som tar år. År vi ikke har. Tid vi ikke har. Nå må vi prioritere det som faktisk gjør oss tryggere og gjøre det i riktig rekkefølge.

Det er på tide å brette opp ermene – og begynne å bygge beredskap i praksis.

Vi ses i SMIA den 26. januar.