Herold

Når man i 2026 velger å presentere «alternative versjoner» uten å legge fram et eneste nytt bevis som endrer sakens faktum, blir det ren fiksjon og ikke dokumentar.

Det er 40 år siden tragedien på Jotka rystet Finnmark. En ung mann mistet livet, en familie ble knust, og en annen ung mann fikk sitt liv merket for alltid av en dom for uaktsomt drap etter en tragisk scooterulykke. Nå rives sårene opp igjen i dokumentaren «Døden på vidda», fra den østlandsbaserte regissøren Bjørn-Owe Holmberg. Slik som filmen er laget, faller filmen mer innenfor sjangeren fiksjon.

LES SAKEN: 40 år etter ulykken i Jotka: - Et sår som aldri har grodd

Det er lett å forståKetil Martinsen og familiens behov for svar. Sorgen over en bror og sønn som aldri kom hjem, forsvinner ikke selv om tiårene går. Men når filmskapere bruker denne sorgen som springbrett for å lufte konspirasjonsteorier om politiske attentater i en sak som er ferdig etterforsket, pådømt og sonet, beveger vi oss ut i et svært grumsete farvann.

Saken fra 1986 var tragisk, men den var også gjenstand for en omfattende rettsprosess. Den gang konkluderte rettsvesenet helt klart med at dette var et uaktsomt drap – en trafikkulykke med fatal utgang. Det er absolutt ingenting som tyder på noe annet enn det.

I 2026 velger man å presentere «alternative versjoner» uten å legge fram et eneste nytt bevis som endrer sakens faktum. Man beveger seg da over i å insinuere at det lå et politisk motiv bak, basert på at den avdøde var en politisk aktivist. Det er ikke bare spekulativt – det er presseetisk tvilsomt. Det skaper en mistanke som den domfelte, som i dag er en voksen mann som har gjort opp for seg, aldri kan forsvare seg mot.

Det mest bekymringsfulle med den fornyede oppmerksomheten rundt Jotka-ulykken, er hvordan saken nå forsøksvis trekkes inn i en moderne ramme av politisk rettighetskamp i Finnmark, og konflikter rundt statlig politikk i vårt nordligste fylket. Ved å gjøre en tragisk ulykkeshendelse som ligger 40 år tilbake i tid, til en del av dagens konflikter i Finnmark, tåkelegger man de faktiske forholdene og bidrar til ytterligere polarisering.

Man kobler også inn profilerte aktivister for å forsøke å skape et narrativ der ulykken blir et symbol på statlig undertrykking og overgrep.

Når slike stemmer får sette premissene for en dokumentar om en tragisk trafikkulykke, er det grunn til å være på vakt. Finnmark har nok av reelle konflikter og historiske sår som må bearbeides. Vi trenger ikke å dikte opp nye konspirasjoner i bakspeilet.

Det er en farlig vei å gå som tåkelegger de faktiske forholdene. Man faller i fellen hvor «min sannhet» og «min følelse» blir viktigere enn tekniske bevis og juridiske vurderinger.

Filmskapere har, i likhet med journalister, et særskilt ansvar for de menneskene som står igjen. Den domfelte har levd et helt liv med denne skyggen. Han har sonet sin straff og opplever det hele som en enorm belastning.

– Jeg ble dømt for uaktsomt drap, en trafikkulykke. Å antyde at dette var gjort med overlegg eller som et politisk attentat, det opplever jeg som svært spekulativt, sier han til iFinnmark. At han nå skal utsettes for «folkesnakket» og insinuasjoner om at han i realiteten er en politisk morder, er en ekstrabelastning som grenser til det uanstendige. Det er rett og slett usmakelig.

Journalistikkens oppgave er å kaste lys over mørke kroker, ja. Men det er ikke vår oppgave å skape mørke der det faktisk finnes svar, bare for å skape dramatikk som fyller kinosalene. Noen ganger er en ulykke nettopp det: En forferdelig, meningsløs ulykke. Det er en sannhet som er tung å bære, men den blir ikke mer sann av at man krydrer den med politisk mystikk og identitetspolitiske merkelapper 40 år etterpå.