Herold

Hvor var de unge? Hvor var småbarnsforeldrene? Studentene? De som sykler? De som går? De som tar buss? De som flytter til byen nå, ikke de som flyttet hit for tretti år siden?

Jo Christian Rand, frilansjournalist og reporter i Ringerikes Blad stilte disse viktige spørsmålene etter folkemøtet om Mobilitetsplanen tirsdag 13. januar. 70 personer var til stede, og Rand anslår at ingen var under 40 år.

Hvor var kommunestyrets representanter?

Jeg spør meg hvorfor bare 10 av 43 representanter i kommunestyret var til stede. Det er minst like betenkelig, etter mitt syn. Dette, og flere møter, er avholdt for at ringerikingene skal komme og fortelle oss politikere hvordan Hønefoss skal utvikle seg i de nærmeste 10 til 15 årene. Det er det ikke lett å få tak i når framtidens bybrukere ikke er der. De som av naturlige årsaker ikke kommer til å oppleve byen om et visst antall år (som meg selv) og politikerne som skal avgjøre saken ikke er der for å lytte.

Det får de fraværende politikerne svare på selv.

Tror unge mennesker at de ikke når fram?

Hvorfor ungdommen, småbarnsforeldrene og studentene ikke stiller har antakelig flere årsaker. De er på skolen, de studerer, er på jobb, skal hente i barnehagen, lage middag og legge barn, få tid til trening. Kanskje tror de ikke at deres meninger når fram, særlig når politikerne viser liten interesse.

Bare et spill for galleriet?

Det betyr likevel ikke at unge mennesker ikke bryr seg om byen sin. Jeg tror de kommuniserer på andre plattformer og i andre kanaler. De går ikke på folkemøter fordi de antar at de ikke blir hørt, at hele møtet er spill for galleriet og bare en demokratisk pliktøvelse fra kommunens side, mens saken egentlig er avgjort for lenge siden. Folk deltar gjerne der de føler at deres stemme betyr noe. Unge mennesker tror kanskje at deres stemme ikke betyr noe, i alle fall ikke på folkemøter.

For hvem deltar som regel på folkemøter? Det er de eldre, de etablerte, de ressurssterke, de som eier noe og frykter å tape det. De ser ikke behov for å forandre på det godt kjente. Derfor blir det mye meg og mitt på disse møtene, min gate, min butikk, «what´s in it for me». Det er forståelig. Men jeg savner at blikket løftes opp til et helhetlig perspektiv. Hva er best for byens og Ringerikes utvikling, totalt sett?

Det viktige veivalget

Mobilitetsplanen er et veivalg. Ikke bare for trafikk, men for hvilken by vi ønsker å utvikle videre, påpeker Jo Christian Rand. Paradokset er at de byen skal utvikles for ikke kommer på møtene. De eldre ønsker seg stabilitet og lite forandring. De yngre trenger utvikling og endring. Det er de eldre som møter opp mens de yngre forblir usynlige i debatten.

Hvis vi ikke finner bedre måter å lytte til dem som ikke møter opp, risikerer vi å utvikle byen for fortiden – ikke for framtiden.

Hva gjør vi for å endre på det? Det er spørsmålet.