Herold

Statsforvaltningens jerngrep på den lokale viljen i by og bygd, fremstår som en sikkerhetspolitisk risiko for Norge.

Den dagen amerikanske soldater setter foten på bakken på Grønland, vil verden slik vi kjenner den, være historie.

I Oslo snakker man gjerne om EU som svaret på alt denne krisen vil føre til, men samtalen handler lite om hva Norge kan gjøre selv.

For at EU-saken skal komme på rett spor, må det jo mer til enn at folk i hovedstaden samler seg rundt et bord hos NRK.

For at opinionen skal flytte seg, må fyrtårn og strateger i distriktene si tydelig fra om hvor vår fremtid er, når verden endrer seg raskt.

Den erkjennelsen vil komme, det er et spørsmål om tid. I mellomtiden er det kanskje fornuftig å snakke om hva Norge kan gjøre selv.

Skjalg Fjellheim, bio

Det lille vettet må hjelpe det store vettet, som Arthur Arntzen pleide å si, særlig når landet står i en så alvorlig situasjon som nå, og der det haster med så mye.

Vi skal styrke forsvaret, og vi skal ha mer bosetting langs kysten, særlig i nord. Det beste er helt klart om det skjer på en realistisk måte, uten svermerier, hvor vi også tar inn over oss den demografiske utviklingen, og bygger samfunn basert på lønnsomt næringsliv med gunstige skatteordninger.

Et annet modig grep vil være om Ap-regjeringen gikk til Stortinget og ba om å fryse noen store statlige investeringer som ikke er satt i gang.

Noe er det for sent å stanse, for eksempel den monstrøse sløsingen med nytt regjeringskvartal i Oslo, men enkelte andre ting kan jo settes på vent.

Hvis sikkerhetspolitikk legger føringer for økonomiske valg, burde kanskje dobbeltspor til Østfold ramle nedover på lista?

Norge er rikt, men har ikke ubegrenset med penger, så det handler om prioriteringer. Samferdselsinvesteringer kan settes på pause inntil vi har en bedre plan, som bygger på de nye geopolitiske realitetene.

Hvis fornuften får råde, blir midlene brukt på det som understøtter beredskap, landbruk og fiskeri, på det som styrker næringsliv og norsk forsvarsevne, samt europeisk militært samarbeid.

Og ikke minst - hvordan kan Norden bygges sammen med transport i aksen øst-vest?

Og hvor lenge kan den innbitte motstanden mot å hente ut naturressurser, både under bakken og fra havbunnen, egentlig stå seg?

Den politiske erkjennelsen er jo der allerede, se bare hvordan de ansvarlige styringspartiene på Stortinget samler seg bak olje og gass som Norges grunnmur.

Men hva skal Stortinget gjøre med statsforvaltningen, som de samme politikerne har utrustet med ett sett lover og regler?

Sett fra nord er frustrasjonen i ferd med å nå et kokepunkt. På tomannshånd beskriver lokalpolitikerne måten byråkrater i Oslo detaljstyrer kommunene på, som en økende sikkerhetspolitisk risiko.

Mange mener at statsforvalterne har blitt et aktivt redskap for vernepolitikk som passiviserer og lammer by og bygd. Regionrådene i Finnmark har protestert, til ingen nytte.

Det ene departementet kan ofte være helt på kollisjonskurs med det neste. Mens nærings- og fiskeridepartementet vil doble oppdrett av matfisk, går klima- og miljøministeren i helt motsatt retning, med enda mer “føre-var”.

I Nord-Norge er situasjonen i ferd med å bli desperat. Ordførerne og kommunestyrene vil ha raske prosesser, mens de strever med stadig nye pålegg og rundskriv som kommer på mail fra Oslo.

Den beryktede Plan- og bygningsloven har blitt en slags mosebok som spikres opp på kommunehusene, fra vidde til kyst.

Det toppes av “miljøforvaltningens innsigelsespraksis”, som holder ordførerne våkne om nettene. Hvis det ikke er “klimatilpasning” så er det “naturmangfold” eller noe enda mer høyverdig.

Kommunene rundt Varangerfjorden føler at de med sine 15.000 innbyggere har fått i oppgave å redde verden. Etter syv år i motvind har de rett og slett gitt opp arbeidet med en funksjonell kystsoneplan.

I Vardø er 90 prosent av arealene båndlagt av Staten. Gamvik har, på sin side, i fem år forsøkt å få etablert nye arbeidsplasser gjennom et nytt oppdrettsanlegg. Det siste ordfører Ragnhild Vassvik må forholde seg til, fordi Tanavassdraget grenser til Finland ,er en konvensjon om "miljøpåvirkinger over landegrenser."

Og tenk at en bonde i Kautokeino må gi opp produksjon av melk og kjøtt, og flytte sørover, fordi statsforvalteren i Troms og Finnmark avslår søknaden om tilleggsjord. Det høres ut som en Monty Python-sketsj i Norges tynnest befolkede område og den største kommunen målt i areal.

Statens makt og vilje til kontroll synes å være total. Og hvis de nordnorske statsforvalterne, i Vadsø eller Bodø, skulle våge seg med litt lokalt skjønn, kan de være sikre på at sivilombudet, i Akersgata i Oslo, gir dem korreks for å ikke være strenge nok.

Statsapparatets iver etter nasjonal standardisering i hver eneste krik og krok av norsk territorium, står selvfølgelig i skarp kontrast til alle politiske postulater om samfunnsutvikling i nord.

I dagens situasjon fremstår det også i et grimt lys, gitt de sikkerhetspolitiske utfordringer.

Spørsmålet er hva kommunalminister Skjæran og statsminister Støre har tenkt å gjøre med alt dette.

Det opplagte er kanskje å starte et hurtig arbeid for å endre alle disse lovene. I motsatt fall vil jo ikke Norge bli selvforsynt med energi, mat og mineraler.

Da blir det, i beste fall, en ambisjon som lever i stortingsmeldinger og talepunktene til regjeringen, langt unna den virkelige verden.

Det samfunnet som nå forvaltes i nord, er ikke rustet for den type kriser som raskt kan komme.

Det er den høyere himmelen over det hele. Samtidig vil avmakten i møtet med byråkratiet komme opp i full bredde i kommunevalgkampen allerede til neste år.

Det burde bekymre både Skjæran og Støre.