Herold

Det er på tide å si det høyt: Verdens mektigste land ledes av en syk mann. Ikke i betydningen «uenig» eller «kontroversiell», men i betydningen mentalt uegnet til den makten han besitter.

Når Donald Trump kobler straffetoll mot allierte til territorielle krav, personlige fornærmelser og symbolske seire, er vi ikke lenger i normal politikk. Da er vi i et farlig landskap der én manns psykologi får direkte konsekvenser for verdensøkonomien.

Likevel oppfører norske politikere seg som om dette bare er støy. Som om det er trygt å vente. Som om systemene alltid vil holde – uansett hvem som sitter ved knappene.

Det er ikke realisme. Det er fornektelse.

Dette er ikke hard makt. Det er personlig makt

Forskjellen er avgjørende.

Hard makt styres av interesser, kost – nytte og institusjoner. Personlig makt styres av ego, hevn, impulser og behov for dominans.

Når handel brukes som straff for manglende lojalitet, når allierte behandles som motparter, og når territorier omtales som forhandlingsobjekter, er det ikke strategi. Det er en syk manns behov for kontroll – ikledd presidentmakt.

Og det mest alvorlige er ikke at dette skjer. Det mest alvorlige er at det aksepteres.

Norge – småstat i fornektelse

Norge er ekstremt sårbart i en verden der rasjonalitet ikke kan tas for gitt. Vi lever av eksport, tillit og forutsigbare regler. Likevel later vi som om disse rammene er urokkelige.

De er ikke det.

Når verdens sterkeste aktør styres av en mann som ikke respekterer grenser – verken mentale, juridiske eller politiske – er små land alltid de første som rammes. Ikke fordi de er fiender, men fordi de er enkle mål.

Det burde vært åpenbart. I stedet hører vi beroligende ord om at «dette nok ikke blir noe av».

Historien viser at det er akkurat slik alvorlige kriser får utvikle seg.

Næringslivet har skjønt det. Staten henger etter

I eksportnæringene er det ingen som ler av dette. De vet at det farligste ikke er høy toll, men vilkårlighet. De vet at investeringer ikke overlever når spillereglene endres etter humør og dagsform hos én mann.

Politikerne derimot, snakker fortsatt som om verden styres av voksne mennesker som respekterer systemene fordi de alltid har gjort det.

Det gjør den ikke lenger.

Det virkelige problemet

Det er ikke ekstremt å si at makt konsentrert hos en syk mann er farlig. Det ekstreme er at vi later som om det ikke er relevant.

Vi normaliserer en situasjon der irrasjonalitet er blitt en del av styringsmodellen, der institusjoner bøyer seg, og der allierte tilpasser seg i stillhet. Uten offentlig debatt. Uten ærlige ord. Uten en plan for hva vi gjør hvis dette fortsetter.

Dette handler ikke om partipolitikk. Det handler om virkelighet.

Spørsmålet er ikke om dette er farlig.

Spørsmålet er hvor lenge vi tør å late som om det er normalt.