Herold

Vi trenger ei reiselivssatsing, men vi trenger ikke norske Saariselkä, Levi og Rovaniemi, skriver Svein Lund i dette debattinnlegget.

1. januar skriver leder for Visit Hammerfest, Ulf-Terje Nyheim Eliassen, om mulighetene for å utvikle masseturisme om vinteren i Finnmark. Det er flott at han tar opp dette, for det gir grunnlag for en debatt om hvordan vi skal utvikle reiselivet og hva slags turisme vi bør satse på i nord.

Eliassen løfter fram satsingen som er gjort i Finsk Lappland, der turisme har blitt en hovednæring året rundt. Jo, de har virkelig klart det.

Men er det dette vi etterligne?

Jeg har vært i både Saariselkä, Levi og Rovaniemi. Den finske masseturismen dreier seg stort sett om disse stedene. Der er det bygd gigantiske hoteller og turistanlegg og ansatt mengder av underbetalt ungdom fra Sør-Finland og andre land, som bor i brakker eller små hotellrom. Få av dem satser på dette som et permanent bosted for en familie.

Det flys inn turister fra halve verden, som på noen få dager får de tolka et oppkok av Santa Claus, Lapps and Aurora Borealis, og etterpå er de kanskje enda lengre fra å forstå hvor de har vært enn før de kom. Egenaktivitetene for turistene er stort sett å leie slalåmski for å stå i kø for å ta skiheisen opp og renne ned igjen, store deler av året på kunstsnø.

De som tjener er store finske og internasjonale reiseselskaper og hotellkjeder. Resten av Nord-Finland sliter like mye med utarming og fraflytting. Etter at Finland gikk inn i EU blei jordbruket i nord lagt ned. Reindrifta sliter, som i Norge og Sverige, med konflikter med gruver, kraftutbygging og skogbruk.

Eliassen har rett i at vi i Finnmark har mye mer å vise til turistene enn Finnmark. Han skriver om bærekraftig reiselivsnæring, men uten å stille spørsmålet om hva det er og om hans forbilder i finsk turistsatsing er bærekraftig.

Vi trenger ei reiselivssatsing, men vi trenger ikke norske Saariselkä, Levi og Rovaniemi? Vi trenger tilbud som viser virkeligheten, den reelle naturen og været, det reelt eksisterende næringslivet, kulturen og historien i Finnmark.

Vi trenger en turisme med overnattings- og opplevelses- og informasjonstilbud spredt over hele fylket, som bidrar til å styrke bosettingen på steder som ellers har et sviktende næringsgrunnlag.

Noen har forstått dette. Ikke minst innenfor reindrifta, der små turistbedrifter i dag bidrar til både å opprettholde sysselsettinga i tilknytning til reindrifta, gi turistene reelle opplevelser og informasjon om reinen og reindriftas vilkår i dagens samfunn. Her ligger klart muligheter for utvidelse, men først og fremst er det store muligheter for tilsvarende kombinasjoner med andre primærnæringer som jordbruk og fiske.

Finnmark har ei lang og spennende historie og et stort utvalg av samiske, kvenske og norske tradisjoner innenfor naturbruk, næringer og kultur. Vi har natur med enorme variasjoner i geologi, vær, dyre- og planteliv. Men Finnmarks historie er også ei historie om kamp om arealene, kamp om rettigheter til land og vann, språk og kulturer. Den er ei historie om undertrykking fra vikingtidas finneferder via hekseprosessene på 1600-tallet til internatskolene på 1900-tallet. Det er historien om den samiske og kvenske revitaliseringa.

Denne historien er ikke like enkel som den turistene får høre i Rovaniemi, men det er den vi må fortelle.

I Guovdageaidnu har vi i mange år forsøkt å bygge opp et tilbud til turister basert på lokal natur, kultur og historie. Tanken er å formidle egen natur og kultur både til lokalbefolkning og turister, og slik bidra til å opprettholde og utvikle tradisjoner. Med denne kombinasjonen vil vi kunne bidra til en virkelig bærekraftig turisme, der turistene lærer om å ta vare på naturen og turismen er med å finansiere videreføring og utvikling av den lokale kulturen.

Disse ideene har fått stor støtte lokalt, og vi har også fått prosjektstøtte fra bl.a. FeFo, fylkeskommunen og Sametinget. Vi har både et faglig grunnlag og tilgang til lokaler for å realisere et senter for natur, kultur og verdensarv, men det er fortsatt uklart om vi klarer det økonomisk. Så langt er interessen fra både sentrale myndigheter og privat næringsliv ganske lunken.

Vi er ikke aleine om å ville gi turisttilbud basert på lokal natur og kultur. Vi har mange lokale museer, men de fleste sliter tungt med økonomien og har ikke muligheter for å utnytte potensialet. Flere kommuner er helt uten lokale institusjoner for historie og kultur. Naturinformasjonen er stort sett bygd rundt nasjonalparkutstillinger, med lite plass for helheten i naturen.

Vi deltar gjerne i debatten om utviklinga av reiselivet i Finnmark. Utgangspunktet bør ikke være hvordan overgå finsk Lappland, Lofoten og Tromsø i tallet på turister, men hvordan reiselivet kan styrke lokal natur, kultur og næringsliv.