SV gjorde et ganske dårlig valg, men står verken i lederkrise eller andre kriser. Likevel bestilte de en havarirapport.

SV i skvis

Presset fra alle kanter

SV gjorde et ganske dårlig valg, men står verken i lederkrise eller andre kriser. Likevel bestilte de en havarirapport.

SV ble det største av de fire små budsjettstøttepartiene i den såkalte tuttifrutti-alliansen ved stortingsvalget i fjor. De hadde alle muligheter til å ta et kapteinsbind både i budsjettforhandlinger og andre viktige saker, men har latt andre ta disse initiativene. Noen dager før sist helgs landsstyremøte kom derfor partiets egenoppnevnte havarikommisjon med en evaluering av hva som var årsaken til at partiet gikk ned to prosentpoeng og mistet fire mandater ved stortingsvalget i fjor høst.

Svaret ble en SV-klassiker: Det var ikke én sak eller én person som ødela for partiet. SV er et solidarisk parti også når det kommer til skyld. Noe av årsaken var landsmøtets skyld, noe skyldtes partilederen, noe skyldtes utydelig sakseierskap og et mislykket ultimatum om oljefondet og Israel. Dessuten konstaterer havarikommisjonen at SV ikke er et folkeparti, men et kvinner under 40-parti. Åtte av de ni representantene partiet nå har på Stortinget er kvinner.

Uten tvil kostet det også partiet mange stemmer at Arbeiderpartiet fikk en uventet oppgang da Sp gikk ut av regjeringen for ett år siden. Dette pekes også på i rapporten, som derimot gjør lite ut av at flere av partiets mest profilerte og dyktige politikere ikke stilte til valg i fjor. Dette gjør at de nå står med en svekket gruppe, ikke bare i størrelse, men også når det kommer til politisk bredde og kapasitet.

En opplagt årsak er også at MDG og Rødt nå truer SVs plass i det politiske landskapet. De presses fra alle kanter. Rødt har tatt av seg det humørløse gravalvoret som har preget dem i årevis og vært tydeligere røde enn SV i de klassiske røde kampsakene. Særlig har de utfordret SV-hegemoniet utenfor storbyene. I byene har MDG vist at de kan framstå som grønnere enn SV og i valgkampen var de tidlig og tydelig ute med noen få kjernesaker. Blant annet at de ville støtte Jonas Gahr Støre (Ap) som statsminister. SVs støtte til Ap-regjeringen ble tatt som selvsagt.

Kirsti Bergstø har ikke klart å markere verken seg selv eller SV godt nok. Som Dagbladet har skrevet før spilte hun en nøkkelrolle da de rødgrønne ble enige om statsbudsjettet før jul, men også her brukte verken hun eller partiet muligheten å feire noen slags seier. Det var andre partier som spiste kake. Lederposisjonen ser likevel ikke ut til å være truet.

Bergstø har uansett ansvaret for å gjøre partiet interessant for flere og for at de demper sin konfronterende stil, som blir kraftig kritisert i egenevalueringen. Det er mye å lære av de andre rødgrønne partiene når det kommer til å ikke ta seg selv så høytydelig. SV-toppene må hente fram slike egenskaper og dessuten lese egenevalueringen grundig før neste valg.