Skriver med lat hånd
Vidar Sundstøl skriver om kjent massakre, men boka drukner i billige bilder og endeløse avsnitt.
Vidar Sundstøl: «Neste morgen ved Wounded Knee»
Skriver med lat hånd
Vidar Sundstøl skriver om kjent massakre, men boka drukner i billige bilder og endeløse avsnitt.
Du kan ha sett det, fotografiet i svart-hvitt av liket av Si Tanka i snøen. Mannen, som også gikk under navnet Flekkete Elg, var leder i lakota, ei stammegruppe hos den nordamerikanske urbefolkninga.
Sent i 1890 ble medlemmene av gruppa massakrert ved Wounded Knee - som i dag er bedre kjent som Sør-Dakota. Massakren kan ha kostet så mange som tre hundre lakotaer livet.
Jeg-fortelleren i «Neste morgen ved Wounded Knee» strever med å legge fra seg dette fotografiet. Han vil skrive bok om massakren.
Skildringen av fotografiet og fortellerens refleksjoner omkring det i første kapittel vekker utvilsomt interesse. Hvem var denne mannen? Det får være opp til noen andre å fortelle mer om.
Aller mest er det jeg-fortelleren vi blir kjent med, dessverre gjennom rekker av evigvarende avsnitt bestående av billige bilder, plumpe passasjer og synkende setninger.
Selve fortellingen brister
Ja, Sundstøl skriver med lat hånd. De gode refleksjonene havner i skyggen av setninger som «[j]eg behøver ikke ta laptopen med meg ut på balkongen for å ta med meg bildet av Si Tanka. Det finnes bak øynene mine, jeg kan når som helst fremkalle det», og: «[f]ør dette hadde jeg bare sett dem i fuglebøker, men ingenting fantes i virkeligheten før det fantes her, for det var dette som var virkelig».
Fotografiet av den stivnede høvdingkroppen lar forfatteren stå som et bilde på at tida har stanset. Det er et så åpenbart og mye brukt bilde at det burde forbys.
Neste morgen ved Wounded Knee
Vidar Sundstøl
Roman
««Vil han pøse på med minner og tanker uten sammenheng med hverandre, får han det»
Første bit av boka, enten man kaller den del eller kapittel, er ei bedre novelle - fortettet og skrevet med en tydelig bevissthet om litterær sammensetning i bunn - enn et første kapittel i en roman.
Bokas deler kunne hengt betraktelig bedre sammen enn de gjør.
Selve bærebjelken i fortellingen, nemlig fortelleren, brister. Man kan vel si at Sundstøls forteller gjør som han selv vil, uten særlig styring utenfra. Vil han pøse på med minner og tanker uten sammenheng med hverandre, får han det. Vil han innlede en lang rekke avsnitt med ordparet «Jeg tenker» – som er den sløveste setningsåpninga og den mest umusikalske overgangen jeg finner i bøker – får han det også.
Det er knapt til å holde ut.
De frie tøylene gjør fortelleren til et usynlig spøkelse i sin egen fortelling, blottet for særpreg.
Vil belære
Fortelleren beveger seg altså nonchalant mellom nåtid og fortid, plukker opp minner her og der og bretter dem langstrakt ut. Innenfor ett og samme avsnitt kan han fint bevege seg fem år frem og så fem år tilbake, omtrent i samme åndedrett.
Gjerne må man flere ganger tilbake til avsnittets begynnelse for å henge med videre.
Det er nok en kvalitet ved litteratur at den krever litt av oss lesere, og at den leder oss inn i ei rekke av øyeblikk preget av dyp oppmerksomhet. Men nettopp denne øyeblikkrekka blir jo stykket opp av fortellingas sammensetning. Vekslingen mellom fortellerens indre liv og de korte handlingssekvensene kunne vært håndtert bedre.
Gjentakelser kunne det også vært en god del færre av. Minst tre ganger får vi vite at fortellerens sønn bor en halvtime unna, at det har hendt at han ringte på natta en gang og lot faren høre lyden av en fugl, og at fortelleren skriver ei bok om massakren ved Wounded Knee.
Og i likhet med selve fortellinga viser fortelleren seg etter hvert som en krevende figur å lytte til. «Neste morgen ved Wounded Knee» er like mye en sakprosautgivelse som en skjønnlitterær en. Side opp og side ned om massakren i en lite stilistisk og saksorientert tone gjør at jeg sier det.
Med tida virker fortelleren mer belærende enn berettende.
Som å lese et førsteutkast
«Neste morgen ved Wounded Knee» - er boka en skjønnlitterær utgivelse med en sakprosaisk ramme rundt? En jeg-fortellers refleksjon omkring levd liv, tidas gang og menneskets rovdrift på naturen?
Boka er vel verken fugl eller fisk. Og kanskje er det poenget.
Uansett likner boka tidvis mer et førsteutkast enn et ferdigskrevet manus mellom to permer. Den er et lappeteppe av grelleste sort, med synlige sømmer og disharmonerende farger.