Norsk-iranske Fahranaz Bahrami og sønnen Saman følger Iran døgnet rundt. De siste åra har de mistet både ektemann og storebror. Nå frykter de for søster, storfamilie og iranerne flest.

Folkeopprøret i Iran:

Iran: - Folk blir slaktet

Norsk-iranske Fahranaz Bahrami og sønnen Saman følger Iran døgnet rundt. De siste åra har de mistet både ektemann og storebror. Nå frykter de for søster, storfamilie og iranerne flest.

- Jeg er livredd. Nå er det ikke mulig å få tak i noen som helst i Iran. Jeg ser at de tar telefonen, men det kommer ingen lyd, sier Farahnaz Bahrami, norsk-iraner og stortingsrepresentant for Ap Innlandet, til Dagbladet.

Hun smiler tappert, men er svært urolig. For noen år siden ble lillebroren hennes henrettet i Iran, like før han skulle bli løslatt fra fengsel. For fire år siden døde hennes eldste sønn Atman, under sitt første besøk i Iran siden familien forlot landet da han var barn.

- Det var under covid. Vi har aldri fått bekreftelse på hva han døde av, sier Bahrami.

Dødsfallet gikk hardt inn på familien, og det tok ikke lang tid før hennes ektemann Bahrami fikk hjerteinfarkt. En stund etterpå fikk han også kreft. Han døde for halvannet år siden.

- Nå er familien på fire blitt til to, sier Bahrami.

Kort fortalt

• Farahnaz Bahrami, norsk-iransk stortingsrepresentant, frykter for Iran på grunn av de voldelige demonstrasjonene.
• I løpet av de siste åra har familien Bahrami gått fra å være fire til to, da både storebror og far døde. Bahramis lillebror ble henrettet i Iran for noen år siden.
• Internett og telefonlinjer i Iran er stengt. Folk klarer derfor ikke å advare hverandre om farlige områder.
• Bahrami oppfordrer Norge og andre demokratiske land til å gjøre mer for å stoppe det iranske regimets brutale behandling av sine borgere.

Sammendraget er laget av ChatGPT og godkjent av Dagbladet.

- Blir slaktet

Nå frykter hun at lillesøster, familie og venner også kan bli skadd, drept eller arrestert under de voldsomme demonstrasjonene som pågår skjult for omverdenen, i det internettstengte fødelandet Iran.

- Vi har vært gjennom mye de siste åra, og er nok én av grunnene til at denne situasjonen har påvirket oss veldig sterkt. Vi har hatt det så tøft over lengre tid, sier hun.

Situasjonen i Iran blir mer og mer spent for hver dag, siden opprøret startet i Teheran-basarene like før nyttår. Forrige fredag ble så nettet skrudd av.

- Vi iranere er i samme, grusomme situasjon. Vi viser forståelse for hverandre, sier stortingsrepresentant Bahrami.

- Enormt mange drepte

I snart ei uke har internettet i Iran vært nede. Folk i det prestestyrte landet klarer ikke å ringe til hverandre. Bare «de hvite linjene som tilhører regimet» fungerer, ifølge Bahrami.

- Jo lenger regimet stenger nettet, jo verre frykter vi at situasjonen blir. Vi er livredde for hva som skjer i Iran nå. Folk kan ikke kontakte hverandre gjennom sosiale medier. Da kan de ikke varsle hvilke gater som er farlige. Folk blir slaktet, likposer ligger utenfor sykehusene og regimet gjør alt for å skremme folk, sier hun.

Så lenge nettet er slått av, spriker meldingene om hvor mange iranere som er skadd, arrestert og drept. Ulike iranske menneskerettighetsgrupper kommer med anslag om et sted mellom 2500 og 3500 drepte i løpet av de drøye to ukene demonstrasjonene har funnet sted.

Iranske myndigheter har sjøl meldt om 2000 døde, men det tallet er heller ikke til å stole på, da de tidligere har gitt ut høyere drapstall enn virkeligheten, for å skremme innbyggere fra å bli med i demonstrasjonene.

- Jeg stoler ikke et sekund på de tallene som kommer fra myndighetene, sier hun og legger til:

- Vi får først vite antallet skadde og drepte når nettet er oppe igjen, men det som pågår akkurat nå er grusomt, sier Bahrami.

Forhatt regime

Hun viser til at det langt fra er første gang at det iranske folket går ut i gatene og demonstrerer mot regimet, som har styrt Iran med jernhånd siden revolusjonen i 1979.

Både i 2009, 2019 og 2022 gikk store menneskemengder ut i gatene, med livet som innsats.

- Det er for det meste unge mennesker som står bak protestene. De er utrolig tøffe, som fyller gatene og trosser regimets maktapparat. Jeg føler ikke at jeg er så tøff at jeg kan reise til Iran akkurat nå for å delta i demonstrasjonene, sier den norsk-iranske kvinnen.

Hun mener at «Norge og andre demokratiske land må gjøre mer for å stoppe det iranske regimets nådeløse behandling» av egne borgere.

Flyktet fra Iran

Familien Bahrami endte opp i Norge fordi Farahnaz' ektemann var en del av arbeiderbevegelsen i Iran. Han flyktet i 1986 og ble først plassert i Bodø og så i Våler i Solør.

- Jeg var fire måneder på vei, i tillegg til at vi hadde en femåring, da han flyktet fra landet. Jeg og ungene kom til Norge fire år etter. Yngstesønn Saman så faren sin for første gang på Fornebu, sier Bahrami.

Hun ble arrestert flere ganger de fire åra før de forlot Iran.

- Myndighetene skulle tvinge meg til å få mannen min tilbake, erindrer hun.

Overgangen fra Iran til Norge ble stor for parets små gutter.

- De kom fra en rimelig velstående familie hvor barna kunne få det de ønsket seg. De ble skjemmet bort av besteforeldre og resten av familien. Plutselig mistet de familie, hjem og alt annet - og ble flyktningbarn over natta. Dette var utrolig tøft, sier hun.

- Opplevd rasisme

Å komme til Norge var ingen dans på roser for familien Bahrami. Småbarnsmora jobbet i sju forskjellige barnehager i tre kommuner.

- Det måtte til for å liksom ha en full stilling. Jeg studerte og hadde to barn, og min mann var også student. Det er ikke noe å legge skjul på at familien ble utsatt for rasisme. Det var tøft og har satt spor, sier hun.

Men har mer på hjertet:

- Dette gjelder ikke bare meg og barna mine. Jeg kjenner mange iranere som har vært gjennom mye. Likevel ser vi at mange lykkes. Jeg vil ikke skryte, men mener at de fleste iranere er hardtarbeidende folk - og vi klarer oss bra, tross alt.

- Tøft

Seinere har Bahrami jobbet som lærer, flyktningkonsulent og diplomat ved den norske ambassaden i Tyrkia. I dag har hun permisjon fra jobb i IMDI.

- Med et liv i Norge som har vært en berg-og-dalbane, hadde det hjulpet å ha en større familie her - eller andre steder i Europa. Det hadde vært en trøst og en støtte. Men nå er situasjonen som den er. Min sønn og jeg har bare hverandre og all kontakt med Iran er brutt. Det er tøft, sier hun.

Mor og sønn er nå sammen i Bahramis leilighet, for å støtte hverandre i en vanskelig tid. Hunden Shadow, som tilhørte hennes døde eldstesønn, er også med de to.

- Alt er veldig vanskelig. Siste kontakt med Iran var i forrige uke. Så ble internett brutt og vanlige telefonlinjer stengt, sier Bahrami.

- Fiender av Iran

At både Israel og USAs Donald Trump går så kraftig ut og sier at de støtter Irans demonstranter mot regimet, har hatt både positive og negative sider, ifølge Bahrami.

- Når Israel sier at de er med det iranske folket, også på bakken, gir dette regimet et påskudd til å si at det er Mossad og USA som står bak «opptøyene», og at folk i gata er utenlandske agenter, sier hun.

Mange iranere håper likevel på utenlandsk hjelp for å styrte regimet, mener Bahrami.

Hun lar seg ikke imponere av eksperter og andre utenfor Iran, som har bastante svar på hvem som bør ta over styringa av Iran om presteregimet til slutt faller, etter 47 år.

- Folk vil ha en slutt på regimet. Men med hva, er opp til iranerne selv. Jeg personlig vil ikke mene hvilket styresett eller leder som er bra eller ikke bra for landet. Det er opp til de som har bodd i Iran, og tålt all urett som rammet dem i 47 år, å velge. Jeg har en stemme på like linje med andre og bruker den fra mitt politiske ståsted, sier hun.

Frykter det verste

Men én ting er hun likevel klar på:

- Jeg står ved det iranske folket - under det gamle iranske flagget. Ikke det flagget som Iran har i dag, som er den islamiske republikkens flagg, sier hun.

63-åringen håper at demonstrasjonene fører til det iranske presteregimets fall. Og at Iran blir et sekulært og demokratisk land.

- Det verste som kan skje, er at myndighetene blir ved makta. At de nok en gang klarer å forhandle ett eller annet med USA og Europa. Da er alle liv gått tapt for ingenting. Det er det verste scenarioet, og det har skjedd før. Men denne gangen er alt mye mer brutalt. Langt flere er drept, torturert og henrettet. Vi må ikke la dem dø forgjeves.