Herold

Må vår egen kommune være blant de som bruker minst penger på barn og unge i hele landet? Har skolestørrelse og geografi betydning for mulighetene for nære relasjoner, identitetsbygging og mestringsopplevelser? spør Vegard André Olsen i Helgetanker.

Skole. En bygning og en timeplan. En institusjon der mennesker blomstrer, lærer å ta vare på hverandre og øver på å skape en bedre verden. En oppbevaringsplass mens foreldrene jobber. Alle steder der mennesker lærer? Et arnested for ekskludering og mobbing?

Mer enn hver femte ungdom kjenner ofte på ensomhet. 139 unge nordmenn tok livet sitt i fjor. 12 prosent av 16-25-åringer står fremdeles utenfor videregående skole. Seks av ti faller ut av organiserte fritidsaktiviteter før fylte 18 år.

Kanskje vil en politiker si at en god skole utjevner forskjeller, bygger mestring for alle og forankrer læring i kultur og natur?

Gjennom historien har læringsinstitusjoner vært formet av følgende fokusområder: Kunnskap, kultur, idrett og sosial dannelse. Industrialiseringen ga oss den moderne masseutdanningen – standardisert, skalerbar, nyttig. I mangel på datamaskiner standardiserte både det britiske imperiet og andre koloniherrer både systemene og oss selv for å effektivisere arbeid på tvers av kulturer. i 1739 fikk vi omgangsskole også i Norge for å nå elevene der disse bodde.

Det norske skoleløftet, noen av de norske verdiene vi stadig debatterer når spørsmålet er om det finnes plass for flere i herberget, finner vi tydelig i dagens formålsparagraf og overordnet del av læreplanen: Skolen skal være for alle. Den skal bidra til mer enn å produsere testresultater. Den skal danne hele mennesker.

Den norske skolen handler om hele mennesket

Det lille landet Norge er internasjonalt kjent for våre oppdagere, for fisken og oljen, for sosialdemokratiet, for Erling Braut Haaland og, spesielt nok, for den overordnede delen av skolens læreplan. Et innhold og et tankegods du finner igjen hos svært mange private skoler over hele verden, men som de fleste nasjoner har plassert i en skuff til fordel for rene læreplaner i fag. I den overordnede delen finner du de tankene som omhandler personlig vekst og livsmestring. Tanker om å utvikle hele mennesket, om å stimulere skaperkraft, om å stimulere holdninger og verdier som gjør oss til gode samfunnsborgere.

I den norske læreplanen er det like viktig å utvikle mennesker som reiser seg for eldre på bussen, den som rydder opp i fellesområder helt frivillig etter en storm, medmennesket som tar inn naboen når hen trenger det, musikeren eller kunstneren som hjelper oss alle gjennom lykke og sorg, atleten som kan hoppe høyest, bonden og kokken som sammen gir oss mat, den som kan beregne sjansene for sammenstøt med kometer eller den som kan vurdere fordeler og ulemper ved å ta i bruk kjernekraft. Det finnes ikke noe «skolen handler jo egentlig om lesing, skriving og regning. Resten er krydder og tullefag».

Den norske skolen handler om alt. Absolutt hele mennesket!

Skolene i Norge praktiserer stor grad av metodefrihet. 250 års standardisering har imidlertid satt såpass sterke spor at ulike regjeringer gang på gang siden normalplanen i 1939 og nå sies i stortingsmelding 34 måtte spesifisere at nøkkelen til mestring og motivasjon er varierte læringsarenaer. Læring må ifølge denne skje med hode, hjerte og hender – i klasserommet, på det lokale bilverkstedet, i kulturlivet og i naturen.

Ut fra disse perspektivene kan det virke som om menneskene og innholdet i skolen er det viktigste. Nok kvalifiserte og dedikerte voksne samt tilgang på felles utstyr av høy kvalitet som sørger for at alle elever kan oppleve mestring uavhengig av økonomisk bakgrunn. At ansvar, gode relasjoner, selvstendighet, tillit og forventninger skal bygge hele mennesker.

I politiske debatter over hele landet diskuterer en imidlertid nesten utelukkende sentralisering av bygg. Utgifter skal skyves fra kommuner til fylkeskommuner. Fra fylkeskommune til stat. Fra oss selv til oss selv, men over til et annet budsjett.

Eksempelvis ser vi at økt skoleskyss grunnet sentralisering av kommunale skoler har fjernet bussene for andre befolkningsgrupper og gjort det vanskelig for eldre uten egen bil til å bo hjemme i hele landet. «Hvor skal vi ha skoler? Hvor mange elever går det an å få inn i et klasserom? Hvor kan vi spare og fremdeles prestere på målbare parametere?»

Vi lager færre, større og bygningsmessig bedre skolebygg. Samtidig vedtar vi lengre bussreiser uten voksentilsyn eller ventilasjonskrav. Hvilke konsekvenser gir dette for barna og for helheten i samfunnet vårt?

Utgift eller investering?

Hvis barn og unge primært rammes inn som en kommunal utgift, redusert til «effektivisering» og «produksjonsindikatorer», kan vi komme i skade for å glemme skolens egentlige mandat: Å utvikle hele mennesker rustet for morgendagens samfunns- og arbeidsliv.

Ser vi i stedet elevene som et formidabelt investeringsobjekt – med egenverdi og stor framtidig samfunnsverdi – vil det fra et investeringsperspektiv være naturlig å prioritere:

• Tid til relasjon og fordypning. Relasjoner bygges i samspill med andre. Begge krever trygghet og tålmodighet.
• Kompetente, stabile lærere med fokus på mestringsarenaer og positive relasjoner
• Mangfoldige læringsarenaer: Natur, kultur, lokalsamfunn, arbeidsliv. Riktig utstyr til alle. Kommunale utstyrsbanker? Stimulerende fritidsaktiviteter.
• Tidlig, rettet støtte til de som trenger det mest for å hindre varig utenforskap
• Ekte elevmedvirkning som bygger ansvar, identitet og demokrati

Dette vil, i et investeringsperspektiv, ikke være luksus – det vil være nødvendig vekststimuli for å oppnå framtidig avkastning. Da bør en måle parametere som betyr noe for å sikre kvaliteten i opplæringen, men ikke la målingen erstatte meningen. Vi vet at det vi verdsetter vokser, men verdsetter vi bare det som lett kan telles går vi kanskje glipp av det som teller aller mest?

Må vår egen kommune være blant de som bruker minst penger på barn og unge i hele landet? Har skolestørrelse og geografi betydning for mulighetene for nære relasjoner, identitetsbygging og mestringsopplevelser?

Hvilke negative, sosiale og fysiske konsekvenser har det for barna å erstatte lek, fotballtrening og barneidrett med noen timer buss hver dag?

Burde vi ta elevene på alvor når mange beskriver uro og mobbing på bussen som en belastning og en årsak til skolevegring? Hvilke konsekvenser, positive og negative, gir det når vi legger ned små lokalsamfunn med mange små fritidstilbud samtidig som vi nedprioriterer kommunale kulturskoletilbud? Erstattes disse tilbudene andre steder, eller blir de borte?

Frivillig arbeid knyttes ofte opp mot geografisk eller sosial tilhørighet. Det er samspillet som beskrives i kommunedelplaner og strategiplaner på andre samfunnsområder. For å oppdra barna våre trenger vi sterke fellesskap av voksne som jobber sammen. For meg virker det risikabelt og ineffektivt å stadig angripe disse støttespillernes identitet gjennom foreslåtte skolenedleggelser og deretter plassere ungenes fritid på en buss, framfor å bygge mindre enheter der demografien tilsier det.

Fordi alle mennesker reiser seg på bybussen når den gamle damen som trenger et sete er den samme barnevakten som så deg og tørket tårene for deg da du selv var fire år og trengte henne. Fordi unger som trives og føler tilhørighet i større grad bosetter seg her som voksne.

Fordi unger som sitter to timer på buss hver dag får to timer mindre til sosial trening, til å leke, hvile, klemme pappaen sin og til å lære å spille klarinett!