Utopiske visjoner om renhet
Vil vi forsvare menneskets rett til å være, og forbli, annerledes? Eller tillater vi at irrasjonell frykt og utopiske visjoner får definere hvem som hører til?
Debatt
Utopiske visjoner om renhet
Vil vi forsvare menneskets rett til å være, og forbli, annerledes? Eller tillater vi at irrasjonell frykt og utopiske visjoner får definere hvem som hører til?
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I vestlig offentlighet vender de samme nostalgiske narrativene stadig tilbake, som et aldri helt utdrevet spøkelse: Fortellinger om gjenerobring av nasjonal renhet og en (for) tapt storhet som må gjenopprettes.
I USA, Europa og Skandinavia, men også i Brasil og India, ser vi hvordan etnonasjonalistiske strømninger, som et strukturtrekk i politikken, vinner terreng gjennom å bygge opp fiendebilder.
Forskeren på politisk høyreekstremisme Cas Mudde beskriver dette i The Far Right Today (2019) som et uttrykk for blant annet nativisme.
I korte trekk er dette et tankesett som setter «de innfødtes» interesser først, og betrakter innvandring og kulturell påvirkning utenfra som en trussel mot nasjonens identitet og verdier. Slagordene er velkjente: «Ta landet tilbake», «beskytt våre verdier» og «stans det fremmede».
Det som gjør disse bevegelsene farlige, er ikke bare deres politiske innhold, men den sterke emosjonelle og psykiske resonansen de spiller på. For når verden kjennes uoversiktlig og i rask endring, gir fantasien om en enkel og trygg fortid en følelsesmessig tilflukt.
Retorikken lover ren og skjær, dog illusorisk, trygghet gjennom forenklinger: Et samfunn uten friksjon, uten ambivalens og uten det uforutsigbare og tilsynelatende fremmede.
Det er denne illusjonen om en tilbaketrekning til et opprinnelig skjulested, som gjør nostalgien politisk potent.
I dette dramaet får innvandrere og minoriteter en særskilt kollektiv psykisk funksjon. De blir det psykoanalytiker Julia Kristeva i The Powers of Horror: An Essay on Abjection (1980/1982) betegner som «det abjekte». Altså det uhyggelige som må forkastes for at subjektet skal kunne konstituere seg selv, for at det overhodet skal kunne etablere grenser mellom seg selv og det andre.
Det abjekte er ikke bare det fremmede, men det som truer selve grensen mellom «oss» og «dem», mellom det rene og det urene. Det minner oss om at våre identiteter aldri har vært stabile eller entydige.
Det som gjør disse bevegelsene farlige, er ikke bare deres politiske innhold, men den sterke emosjonelle og psykiske resonansen de spiller på.
Akkurat som kroppen forsøker å frastøte det som oppleves som truende, søker nasjonen, dette kollektive «jeg-et», å frastøte de som bærer forskjellighet som en trussel overfor nasjonens kohesjon og integritet.
Paradokset er åpenbart: Jo mer intens frastøtingen blir, desto tydeligere avsløres det abjektes nærhet. Det fremmede, det som vekker aversjon, er alltid allerede til stede, i historien, i kulturen og i oss selv. Det som støtes bort, kan bunne i en uutholdelig erkjennelse av egne motsetninger og egen heterogenitet.
Denne dynamikken er grundig analysert og belyst av Edward Said i hans verk Orientalism (1978). Said viser hvordan Vesten historisk har konstruert «Orienten» som sin negative motpol: Irrasjonell, tilbakestående, arkaisk, farlig og despotisk.
Orientalisme er noe mer enn et sett fordommer og tankemåte. Det er et kunnskapsregime, en måte å produsere mening, makt og identitet på gjennom å utdefinere, og dermed objektivere, visse mennesker eller grupper.
I vår tid gjenoppstår slike stereotypiske fortellinger i nye former. Som forfatteren Arun Kundnani skriver i sin bok The Muslims Are Coming: Islamophobia, Extremism, and the Domestic War on Terror (2015), blir innvandreren, særlig den muslimske, fremstilt som bæreren av det uforenlige, som kulturelt inkompatibel eller sikkerhetsmessig truende, som forstyrrer de vestlige nasjonenes narsissistiske selvtilstrekkelighet.
Slik blir forskjellighet gjort til et problem i seg selv (kulturell essensialisme), snarere enn et uttrykk for samfunnets historiske og kulturelle prosesser.
Orientalismen gjør det mulig å projisere indre usikkerhet, ambivalens og ubehag utover. Denne projeksjonen søker å stabilisere en skjør kollektiv identitet ved å produsere en ytre fiende. Den «andre» blir i så måte et speil for det en ikke vil erkjenne i seg selv.
Problemet er ikke at mennesker bærer på regressive fantasier. Det gjør vi alle i møte med kompleksitet og usikkerhet. Faren oppstår når slike fantasier gis politisk legitimitet og institusjonell makt.
Og når mytiske forestillinger om nasjonal renhet behandles som konkrete realiteter, får de materielle konsekvenser: Eksklusjon, diskriminering og dehumanisering.
Sagt med andre ord, ideologiske visjoner tuftet på essensialisme, det vil si at kulturer har en iboende uforanderlig kjerne, undergraver i praksis selve den menneskelige eksistensen.
Spørsmålet er derfor ikke hvordan vi kan rykke oss nærmere en slags nasjonal renhet, men om vi våger å gi slipp på fantasien om den? For et annet valg står åpent: Å sørge over en homogen fortid som aldri har eksistert.
Å gi slipp på illusjonen om lukket identitet kan åpne for en mer realistisk og etisk bærekraftig forståelse av fellesskap.
I det ligger kimen til prosesser som kan sette i spill muligheter for former for sameksistens som ikke er hysterisk opptatte av at grensene er ugjennomtrengelige.
Grenser har alltid vært flytende, kulturer hybride og identiteter foranderlige. Psykisk modenhet, individuelt og kollektivt, ligger i evnen til å romme denne kjensgjerningen uten å gripe til nostalgiske renselsesfantasier.
På dette punktet står vi overfor et avgjørende veiskille: Vil vi forsvare menneskets rett til å være, og forbli, annerledes? Eller tillater vi at irrasjonell frykt og utopiske visjoner får definere hvem som hører til?
Svaret på dette vil avgjøre om de liberaldemokratiske og humanistiske verdiene vi hevder å stå for, faktisk kan bestå.
Om forfatteren
Farhan Shah er filosof med doktorgrad. Han er også kaptein og islamfaglig rådgiver i Forsvarets tro- og livssynsskorps ved Sessvollmoen garnison.