Herold

I gamle dager fantes noen kontraster som de aller fleste kalte sannhet og løgn. Altså en slags felles naiv, forestilling om at noe medførte riktighet og noe det stikk motsatte. Når sant skal sies, var vi mange som tidlig forlot dette etnosentriske og troskyldige verdensbilde.

Vi leste blant annet om en herremann som het Einstein, og hans relativitetsteori, som vi brukte som argument i alle mulige og umulige sammenhenger. Einstein sjøl ville nok ha vært svært skeptisk til relevansen i noen av dem.

Sannhet med ulike valører

Jeg husker første gang jeg besøkte Sovjetunionen på 1970-tallet, og fikk servert et foredrag om en historisk periode som jeg i min troskyldighet trodde var allment kjent som 2. verdenskrig. Nei da, i Murmansk, 15 mil øst for Kirkenes kalte man perioden «Den store fedrelandskrigen».

Foredraget bar sjølsagt preg av en vinners privilegium; å fortelle historien fra en vinners perspektiv. Så langt gjorde russerne det samme som vestlige patriotiske, etterkrigshistorikere. Men fokus på egen betydning for utfallet, utvelgelse av fakta, innramming og ideologisk tilnærming var totalt forskjellig.

Likevel opprettholdt jeg forestillingen om forskjellen på løgn og sannhet, gjerne en sannhet som kunne framstilles på ulike måter. Russerne viste også et kart over Sovjetunionen, med Norge som en kalott på toppen. Ikke slik vi var vant til fra våre klasserom, et land hvor man reiste oppover og nedover i. Her var faktisk Einstein til god hjelp!

Dessuten hadde mange av oss skaffet oss en globus, så vi var ikke ukjent med at jorda var en rund planet, ikke en flat, endimensjonal skisse

Parallelle sannheter

Så et ferskt eksempel fra dagens Norge. Jeg har en sans for humor og en svakhet som, hvis jeg skal ta hissigproppene på alvor, bør koste meg livet. I hvert fall bør jeg «fjernes» eller sperres inne på et psykiatrisk sykehus. (Her brukes gjerne mer friske, og mindre politisk korrekte betegnelser på slike institusjoner). Gjerne sammen med Støre.

Jeg stiller spørsmål eller forsøker meg med noenlunde objektive faktaopplysninger på facebooksidene til Document, Resett, MIFF, eller hva nå de heter. I et hav av støtte til Trumps restaurasjon av Monroedoktrinen i America Latina, stilte jeg spørsmål om hvorfor han var så opptatt av å kalle Maduro «narkoterrorist? Når presidenten nettopp hadde benådet Honduras’ ex-president Hernandez? Som var dømt i USA til 45 års fengsel for å ha smugler 400 tonn kokain inn i landet.

Av mange mulige og umulige kommentarer til mitt betimelige spørsmål, var det en som representerer den nye «ytringsfriheten». Han kunne fortelle meg at det ikke stemte. Jeg fastholdt min faktapåstand, og etter en liten stund konkluderte han med at jeg tok feil. Fordi han hadde sjekket med noe som het «Grok»!!!!

Ytringsfrihet i Norge?

Jeg registrerer at noen er bekymret for ytringsfriheten i Norge i dag. Jeg registrerer også at denne bekymringen er størst blant de som til daglig deltar i facebooklenker hos «alternative medier». Som dag etter dag kaller Støre for landssviker, forræder, Quisling og som under fullt navn mener han bør «fjernes», plasseres på en galge, eller deporteres. Etter angrepet på Venezuela var det sågar flere som, i demokratiets navn, inviterte deres helt, Trump til Oslo for å frigjøre oss fra vår diktatoriske statsminister.

Med bakgrunn i nevnte eksempler, er jeg overhodet ikke bekymret for den norske befolknings mulighet for å ytre sine meninger i 2026. Eksemplene kan for mange, fortone seg som ekstreme, men denne hatske og negative orddiareen smitter dessverre langt utover disse sinte høyrenasjonalistiske ekkokamrene. (Eller hva vi skal kalle dem).

Over hele Norge melder politikere om hets og personangrep fra mennesker som, under fullt navn, sprer edder og galle. Hele døgnet fores vifta med dritt, som spres rundt ved hjelp av ivrige tastaturfingre, som elsker denne grenseløse «ytringsfriheten». Noe som har klart negative konsekvenser for demokratiet: Unge folk velger mer behagelige arenaer enn politikken.

De alternative mediene tar ikke ansvar

Noen såkalte «frie medier» tilrettelegger for denne sjikanen i det offentlige rom, og tar ikke det samme ansvaret som ledere i redaktørstyrte medier. (Som heller ikke er feilfrie. Noen ganger blir de dømt i PFU) De kjører gjerne en vinklet toppsak som de vet hva vil føre til, så abdiserer de totalt fra gjørmebadet og lar humla suse. Da er det gjerne Støre og muslimer det handler om.

Muslimer er blitt de nye jødene, og mellomkrigstidas rasistiske antisemittisme er gjenkjennelig, men med nye kulørte syndebukker. Nå er Netanyahu blitt den nye helten, og all kritikk av Israels nåværende regime er per definisjon antisemittisme.

Arbeiderpartiet er blitt det nye nazipartiet, og Hitler var sosialdemokrat. Da er det jeg ikke kan dy meg. Jeg dykker ned i akvariet og spør om hvorfor Willy Brandt likevel måtte flykte fra Tyskland 1933? Uten at de nye «historikerne» lar seg forstyrre av slike frekke spørsmål.

Ytringsfrihetens farlige paradoks

For det første: Ytringsfrihet betyr ikke det samme som ytringsplikt.

For det andre: Grenseløs bruk av ytringsfriheten er dens verste fiende.

For det tredje: Ytringsfrihetens paradoks må tas på alvor!