Trumps kvelertak på Cuba
Hva vil USAs president Donald Trump med Cuba? De har ikke mye olje, men en verdifull turistindustri, eid av forsvaret.
Trumps kvelertak på Cuba
Hva vil USAs president Donald Trump med Cuba? De har ikke mye olje, men en verdifull turistindustri, eid av forsvaret.
Donald Trump har gjenopplivet Monroe-doktrinen fra 1823 og åpenbart satt seg fore å ta kontroll over sine nærområder. 140 kilometer sør for Florida ligger et kriserammet Cuba, laglig til for hogg.
Marco Rubio, sønn av eksilkubanere, sa da han ble utenriksminister at det kubanske regimets dager var talte. Trump sa etter raidet mot Venezuela at det trolig ikke vil bli nødvendig å angripe Cuba, fordi regimet vil kollapse av seg selv når de ikke lenger får olje fra Venezuela.
I første omgang synes altså planen å være å strupe økonomien ved å stoppe oljeforsyninger og inntekter til det allerede kriserammede landet. Men hva er neste trekk? Hva betyr det at regimet kollapser? Hvem skal styre landet hvis et regimeskifte er målet? Hva er Trump ute etter? Kubanske sigarer? Vil han kreve tilbake eiendommene til kubanere og amerikanere som flyktet fra Cuba i 1959? Her er det flere spørsmål enn svar.
På grunn av Venezuelas egen krise har olje- og pengestrømmene til Cuba blitt redusert de seinere årene. Det siste året har faktisk Mexico levert mer olje til Cuba enn Venezuela, og president Claudia Sheinbaum forsikret for få dager siden at leveransene vil fortsette. Det er ikke nok. Cuba kan ty til mange oljeproduserende land rundt i verden, men mangler penger. Cuba og Kina har et strategisk samarbeid om fornybar energi, og Kina er i gang med storstilt bygging av solpaneler på Cuba og oppgradering av elektrisitetssystemet. Det løser likevel ikke energimangelen på kort sikt. Hvis USA lykkes i å bryte de politiske og økonomiske båndene mellom Venezuela og Cuba, kan det bli et banesår.
Cubas største inntektskilder er turisme, salg av helse- og andre tjenester og pengeforsendelser fra cubanske familier i utlandet, remesas.
Venezuela har sikret Cuba olje, og Cuba har skaffet seg valutainntekter gjennom salg av tjenester innen helse, idrett og annet. Denne eksportvaren, i hovedsak til Venezuela, men også til andre land har i mange år vært omtalt som Cubas «olje» og en viktig inntektskilde.
Etter at 32 kubanske militære ble drept under raidet mot Venezuelas president Nicolás Maduro, er det for for første gang bekreftet at Cuba også har levert sikkerhets- og etterretningsfolk.
Det er all grunn til å tro at USA krever at avtalen med Cuba avsluttes, noe som vil bety store inntektstap for kubansk økonomi. USA under Trump har allerede lagt store begrensinger på pengeforsendelsene.
Cuba har pekt ut turisme som en motor i økonomien og har investert voldsomt. Gigantiske hotellprosjekter har vært prioritert foran tjenester til befolkningen. Turismen er likevel ikke tilbake på nivåene før pandemien. En av årsakene er de amerikanske straffetiltakene. Blokaden forbyr turisme fra USA. Visumkrav til USA for europeiske og andre turister, har bremset interessen for landet. Strømbrudd og mangler gjør landet mindre attraktivt som turistmål. Men GAESA, som eies av forsvarsstyrkene, og som styrer et konglomerat av selskaper innen turismen på Cuba, skal ifølge en kartlegging den amerikanske avisa El Nuevo Herald har gjort, være god for 14,5 milliarder dollar. En suksessfaktor er den «doble» valutaen, der lønninger betales ut i pesos, mens tjenestene selges i dollar.
Situasjonen er gått fra vondt til verre. Kombinasjonen av en stivbeint planøkonomi og årelange, harde økonomiske straffetiltak fra USA har satt landet i en økonomisk krise. Politisk styres landet med jernhånd av kommunistpartiet, som eneste lovlige parti. I ettpartistaten er det ingen åpen og tydelig opposisjon å peke på. Halvannen million mennesker har forlatt Cuba de siste årene. Det er de unge og mest ressurssterke som drar. Skoler og sykehus mangler folk.
De som blir, beskriver en daglig kamp for å overleve. Den handler om endeløse køer, kritisk mangel på mat, medisiner og nøkkelpersonell. Strømbrudd og mørklegging er dagligdags. Å lage mat på åpen ild utenfor blokka er ikke uvanlig. Busser går ikke fordi de mangler drivstoff. Søppel hoper seg opp i gatene, noe som bidrar til spredning av sykdommer. De økonomiske og sosiale forskjellene øker.
- Situasjonen er kritisk. Vi mangler alt. Myndighetene har ikke ressurser til noe, vi har tapt alt vi oppnådde gjennom revolusjonen. Folk lever uten håp og i frykt, skrev en venninne i en epost nylig.
Folk vil ha endring, frihet og framtidshåp, men ikke invasjon. Usikkerheten rår. Truslene fra nord bidrar til at regimet mobiliserer. Nasjonalfølelsen er sterk på Cuba. USAs brudd på folkeretten og fordømmelsen av angrepet på Venezuela fra store deler av verden, bekrefter myndighetenes selvforsvar. USAs 65 år lange økonomiske blokade har, sammen med eget vanstyre, vært ødeleggende for landets utvikling og for vanlige kubanerne, men har så langt ikke knekt regimet. Landet har vært et ideologisk fyrtårn for venstreregimer i Latin-Amerika, anerkjent som et land som har sikret helse og skole for alle og som har stått opp mot USA.
Helt siden revolusjonen har USA ført politisk og økonomisk krig mot Cuba. Den økonomiske krigføringen, særlig under Trump, har lyktes ganske bra. USAs militære forsøk på å velte regimet i 1961, mislyktes imidlertid. Fidel Castros styrker drev den CIA-støttede invasjonen i Grisebukta tilbake. Gjør Trump et nytt forsøk?