Farlig politisk nostalgi
Det er en nostalgibÞlge for 2016 pÄ gang.
Farlig politisk nostalgi
Det er en nostalgibÞlge for 2016 pÄ gang.
- TorbjĂžrn RĂže Isaksen
PĂ„ sosiale medier er 2016 hot. BBC beskriver hvordan unge brukere lengter tilbake til det de ser som en mer uskyldig tid.
NostalgibĂžlger kommer med jevne mellomrom, men de pleier Ă„ komme tyve-tredve Ă„r etter, ikke ti. Som musikalen Grease (1978) som handlet om 50-tallet, oppsvinget for 70-tallets Abba pĂ„ 90-tallet og interessen for the naughties â 90-tallet â for et par Ă„r siden.
Det er i seg selv et tegn i tiden at til og med nostalgien gÄr raskere enn fÞr. Like slÄende er at den er drevet frem av noen-og-tyveÄringer som var midt i barndommen for ti Är siden.
Selv om trenden handler mye om musikk og mote, hviler det ogsÄ en tung eim av politisk nostalgi over det hele.
Lengselen etter 2016 er en lengsel etter verden av i gÄr, en tid fÞr Brexit-avstemmingen, Donald Trump og en verden som gÄr av hengslene. Det er en fÞlelse som deles av mange, at i det siste tiÄret har vi forlatt noe som var kjent og stabilt, og beveget oss inn i ukjent og urolig farvann.
Problemet er bare at som i alle nostalgibĂžlger, er ikke bildet av fortiden helt presist.
All nostalgi forskjĂžnner det som var (det var for eksempel ikke noe raseskille i Grease). NĂ„r det gjelder mote, musikk og barndom, er ikke det noe stort problem. At vi tror alle julaftener fĂžr i tiden hadde snĂž, er uskyldig.
Politisk nostalgi kan derimot vĂŠre dumt, i verste fall farlig.
Farlig politisk nostalgi er nÄr vi tror at klokken kan skrus tilbake til et eller annet idealbilde av fortiden. Dypest sett er det den voldsomme kraften i Maga-slagordet Make America Great Again.GjÞr Amerika storslÄtt igjen. Det siste, lille ordet er proppfullt av nostalgisk lengsel.
Dum politisk nostalgi er nÄr skjÞnnmalingen av fortiden gir oss dÄrligere forstÄelse for hva som skjer akkurat nÄ.
Og bare sÄ det er sagt nok en gang: Det skjer ekstremt mye akkurat nÄ. En stor del av uroen kommer direkte fra mannen som styrer verdens mektigste land. Som GrÞnland-krisen er et utmerket eksempel pÄ. Alle vet at argumentene om geopolitikk og sikkerhet er sprÞyt. Kjernen er at Trump vil ha GrÞnland og er villig til Ä true en NATO-alliert for Ä fÄ det som han vil.
Men 2016-nostalgien kan lett gi inntrykk av at uten Trump, ville verden vĂŠrt i storform.
Det stemmer ikke. FÞr 2016 var mange av de trendene som i dag preger politikken, allerede synlige. Den store finanskrisen og resesjonen etter 2008 slo hardt inn i bÄde USA og Europa. Mange mistet troen pÄ 90-tallets Þkonomiske ideologi. Skyggesidene ved globaliseringen ble tydeligere.
Sprekkene i det internasjonale systemet var Äpenbare, likesÄ at vi var pÄ vei vekk fra perioden hvor USA og Vesten var enerÄdende. Kinas vekst dukket ikke plutselig opp i 2016, for Ä si det slik. For ti Är siden var det tydelig at Kinas enorme Þkonomiske vekst ogsÄ understÞttet stÞrre politiske ambisjoner.
Ikke minst var det blitt klart at Russland ville utfordre de siste tredve Ă„renes orden i Europa. Allerede i 2014 invaderte landet Krym-halvĂžya, en del av Ukraina.
Nostalgi kan skygge for realitetene.
De siste mÄnedene har stadig flere snakket om at den verdensorden vi hadde, er blitt borte. Jeg har skrevet om det selv i flere Är. Men vi mÄ ikke lulle oss inn i urealistiske forestillinger om hva denne ordenen faktisk var. Snarere enn en orden som sÄdan, minnet den om filosofen Voltaires beskrivelse av Det hellige romerske imperium som «hverken hellig, romersk eller et imperium».
NĂ„r Trump-administrasjonen kidnapper presidenten i Venezuela, hĂžres det ut som om dette er slutten pĂ„ folkerettes epoke. Men det nye er ikke at USA beveger seg i folkerettens grĂ„soner. De invaderte Panama i 1989, bombet serberne pĂ„ 90-tallet og gikk inn i Irak i 2003 â noen ganger med vĂ„r stĂžtte. President Obamas mange droneangrep var ogsĂ„ pĂ„ folkerettslig gyngende grunn. Han fikk fredsprisen.
Slikt er lett Ă„ glemme i et land som feirer FN-dagen som om organisasjonen var en slags internasjonal Politimester Bastian.
I skrivende stund er det litt under 1100 dager til Donald Trump mÄ forlate Det hvite hus. Kanskje vil det gi litt mindre uro, litt fÊrre unÞdvendige kriser. Men selv om Trump blir borte, kommer vi ikke tilbake til det nostalgiske bildet av verden fÞr 2016.