Det ekle manneblikket
Det å bli betraktet – overvåket – i livets mest intime situasjoner, er tema i Helene Uris nye roman, som bygger på en autentisk straffesak.
Helene Uri: «I mitt lune hi»
Det ekle manneblikket
Det å bli betraktet – overvåket – i livets mest intime situasjoner, er tema i Helene Uris nye roman, som bygger på en autentisk straffesak.
Helene Uri er egentlig en lærd lingvist, men også en språkforsker som aldri har vært redd for å eksponere seg i ikke-akademiske fora, som spaltist i media, hardtslående debattant og utagerende feminist.
I sakprosabøker som Brageprisvinneren «Hvem sa hva?» (2018) har hun levert sylskarpe analyser av språkets speiling av maktforholdene mellom kjønnene (menn mener, kvinner føler osv.). Slik har hun bidratt til allmenn bevisstgjøring av hva vi sier og hvorfor.
I tillegg har hun i både romaner og ungdomsbøker berørt aktuelle kjønnspolitiske spørsmål som metoo («Stillheten etterpå» fra 2019) og menns blikk på kvinner («Katalog over mine menn» fra 2020).
I mitt lune hi
Helen Uri
Roman
«Litt for lettvint»
Virkelig sak
Mannens blikk er i enda sterkere grad tema i Helene Uris nye roman «I mitt lune hi». Utgangspunktet er en autentisk kriminalsak der en middelaldrende mann blir dømt for å ha overvåket en ung alenemor med skjulte kameraer i flere år.
Uri bruker sitater hentet fra dommen og fra pressereferater, men historien hun forteller, personene og deres refleksjoner rundt motiver og hendelser, er oppdiktede.
Kontrasten mellom de nøkterne beskrivelsene i domsavsigelsen og tiltalte og fornærmedes egne tanker er slående. Men hva Helene Uri eventuelt vil si med dette, er et åpent spørsmål. Forsøker hun å demonstrere den gamle Alf Nordhus-devisen om at der en hvit og en svart «skyld» går inn i retten, kommer det oftest to grå ut igjen?
Tiltalte er Bjørn, 64 år og tidligere ustraffet. Vi blir introdusert for ham i avhørsrom 5, der han blir intervjuet av sin forsvarer, en forholdsvis ung kvinne med blålakkerte negler. «Jeg er et frastøtende menneske,» svarer han på spørsmålet om hvem han er.
Perspektivet veksler mellom Bjørns fortelling og fornærmedes. Hun heter Anne Marie og er alenemor til Angelica som nå er 19. Anne Marie blir intervjuet av sin bistandsadvokat fra et fancy advokatfirma med stilriktige møbler og utallige alternativer på kaffemaskinen.
Utnyttelse
Historien begynner 15 år tidligere, da Bjørn tar inn alenemoren og hennes fire år gamle iskalde og snørrete unge som leieboere i sokkeletasjen på Bloch Watne-huset han har arvet etter sine foreldre.
Hun har åpenbart dårlig betalingsevne, men fraskilte og barnløse Bjørn blir myk innvendig av de to hjemløse. Han er handyman og kan hjelpe til med det meste; oppussing, bildeoppheng og møblering. Snart blir han som en reservebestefar for lille Angelica; sitter barnevakt, lærer henne barnesanger og serverer middag.
Det som kan fortone seg – for Bjørn – som en kjærkommen familieidyll, utvikler seg gradvis til noe helt annet.
Anne Maries versjon er ganske annerledes. Hun er tilsynelatende smigret av hans oppmerksomhet og raushet, men overfor sine venninner avslører hun seg som en dreven flørt som er både beregnende og sårbar. Mer kynisk enn naiv, oppsummerer hun overfor bistandsadvokaten.
Forvandlingen
Idyllen skjærer seg den dagen en ledning faller ned fra taket i Anne Maries dusj og avslører et kamera ørlite som et skruehode. Fem tilsvarende kameraer er montert over hele sokkeletasjen.
Anne Marie er sett i alle situasjoner; i senga med en elsker, naken på badet, med tamponger på do, i intime samtaler med venninner. Kort sagt: Invadert av manneblikket.
Romanens portrett av tiltalte Bjørn er det mest interessante av de to hovedpersonene. I første del ligger Uris sympati hos ham. Den snille, litt stakkarslige mannen som ikke vet at han blir utnyttet.
Når han midtveis i boka viser fram dreiebildet av sin personlighet, blir han mer av en klisjé. Kikkeren, den hemningsløse sexfikserte gubben som sniffer på damers blondetruser og onanerer foran PC-en.
Noe skurrer i Uris beskrivelse av transformasjonen. Det blir for flatt, som om hun litt for lettvint påstår at alle menn har sånne nattsider.