Herold

– Kan man skrive inn pride i en jobbannonse i kirken bør man kunne skrive inn en av landets største og eldste vekkelsesbevegelser innen kirken, skriver Kristian Paulsen, kantor i Den norske kirke og læstadianer, Ramfjord.

Vi kan ikke ha en slik kirke, der bispeembetet setter deler av menigheten opp mot hverandre. Biskopen må ha det som sin fremste oppgave å lede bispedømmet til enhet i Kristus.

Da biskop Berggrav vigslet Skibotn bedehuskapell 22. juni 1931, var det med forutsetning om at kvensk språk fra da av skulle være forbudt i bygget. Han brukte kirkens makt til å undertrykke troens språk for et helt folk. Sør i landet var han vel ansett, men blant samer, kvener og læstadianere her nord, var han bare enda et eksempel på ei kirkemakt som så eget kultursentrum som overlegent og praktiserte en rasetenkning der nordmenn var herrefolket, og andre folk, kulturer og livsanskuelser var underlegne.

Lyngen-læstadianerne som bygde og eide kapellet i Skibotn var allerede da en bevegelse som hadde overlevd grunnleggerne, gjennomgått splittelser, forsoning og tatt klare standpunkter i embetsforståelse og tilknytning til stat og kirke jmf f.eks. «Læstadianernes tro og lære» Norvegica sacra, 1934 (1928).

Forsamlingsfolkets møte med kirken har siden da vært motsetningsfylt. Tilknytning og avskalling gjennom historien er godt beskrevet i boka «Læstadianismen i Norge» ORKANA Akademisk, 2024. Den overordnede holdningen har vært at « ... vi deltar i den offentlige gudstjeneste ... som vår kjære Konge har forordnet. Etter evne samarbeider vi med kirkens tjenere».Og «Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelse er også vår bekjennelse». Kongens kirke er den rettelig (etter ritus) kalte kirke og det er den som kan ordinere tjenere som forvalter ordet og sakramentene. Den menige kristenhet skal ifølge skrift og bekjennelse prøve ånden om den er fra Gud og forholder seg til kirkens kalte tjenere ut fra om de er gode, onde eller ugudelige jmf apologien for Confessio Augustana artikkel 8 og 13. Biskopen ordinerer, menigheten prøver, og det er flere tilfeller i historien der biskopen har fått en prest «i retur». Kirkens kall er sant, kirkens tjenere som er kalt er skrøpelige leirkar slik som alle andre mennesker og trenger lov og evangelium som alle andre.

Læstsit 3

Dette har vært den Lyngen-læstadianske embetsforståelsen og har bundet forsamlingene til kirken. Andre læstadianske retninger har hatt en annen forståelse og har derfor brutt med kirken på forskjellige tidspunkt. Innenfor Lyngen har man akseptert at i det øyeblikk man må begynne å forvalte nattverden selv er det et de facto brudd med kirken. Til denne dag har man derfor ikke som forsamling forvaltet nattverd selv, unntatt i private sammenhenger slik kirkens bekjennelse tillater.

I vår tid er kirken ikke lenger statskirke, men folkekirke. Kongen har en selvvalgt bekjennelsesplikt. Kirken har gått fra å være en evangelisk-luthersk kirke forpliktet på bekjennelsesskriftene, til å være en synodalkirke der alminnelig flertall i kirkemøtet bestemmer kirkens lære. Kirken har utredet at det er to legitime lesninger av bibelen i spørsmålet om likekjønnet ekteskap og har derfor vedtatt at det er legitimt med forskjellige syn på dette. Den har sagt at kjønn ikke diskvalifiserer til om man er rett kalt til prestetjeneste, og nylig har den innskjerpet dette etter en lang periode der en mellomløsning var akseptert. Kirken kan ikke lenger tilsette prester med et teologisk standpunkt som forhindrer dem fra å samarbeide med kvinnelige prester. Det er likestillingsloven som regulerer dette. Trossamfunn har unntak, men trossamfunn som har vedtatt at kjønn ikke er diskvalifiserende, står ikke under dette unntaket.

Lyngen-læstadianerne (begge retninger) har ikke beveget seg sammen med kirken. De står fast på bekjennelsesskriftene, at det skriften vitner imot kan ikke kirken vitne for. Det er likevel bevegelse i forsamlingene. Når skriften beskriver f.eks. slaveri som eksisterende i nytestamentlig tid, tar forsamlingene avstand fra slaveri, men lærer samtidig av Paulus hvordan kristne under vanskelige kår i verden kan forholde seg. Et annet eksempel er juletrestriden på Skjervøy på 70-tallet der forsamlingen hevdet det de så som «skriftens klare ord». I dag har mange forsamlingsfolk juletre og det er få som retter en pekefinger mot denne formen for julepynt. Det er altså bevegelse og selvkritikk i forsamlingene, og stor kunnskap om læren og kirken, men det er ikke bevegelse som går utenfor bekjennelsesskriftene.

læstsit 2

Biskop Øygard valgte på slutten av sin bispegjerning å sende ut et brev om forordning til menighetene. I brevet går det klart fram at det ikke forordnes gudstjenester i gudshus der ikke alle prester kirken sender har adgang. I praksis vil det si læstadianske bedehus og noen kapeller eid av samemisjonen. Med dette innleder Nord-Håloglaland bispestol en maktbruk mot de læstadianske menighetene der det ikke er noen annen reell mulighet enn å underkaste seg eller å forlate skipet. Menighetenes helt nødvendige adgang etter skrift og bekjennelse til å avvise ugudelige prester blir med dette ikke-eksisterende. Det var neppe intensjonen når synodalkirken ble valgt, og kanskje heller ikke biskopens intensjon bak brevet, men for alle formål er det den praktiske konsekvensen.

Biskop Lægdene fikk saken i fanget allerede før han ble ordinert. Det kan virke som han ikke bare støtter brevet om forordning, men ytterligere innskjerper retorikken jmf artikkel i Nordlys 13.1.26. Nå er det hensyn til kollegialitet mellom prester som er styrende, og ikke kirkens enhet. Når forsamlingen ikke kan akseptere en prest som har standpunkt på den ene side i saken som kirken har to syn i, vil ikke biskopen sende en annen fordi «Vi har en prest i Lyngen, og da er det ukollegialt å skulle få inn noen andre». Den som biskopen sender og menigheten avviser, kan bli lei seg og hensynet til det skal veie mer enn at menigheten får en prest den kan ha tillit til.

Videre sier han: «Det er ikke læstadianske predikanter som bestemmer hvilke prester vi skal bruke til våre tjenester. De må akseptere den presten de får, slik som leger på et sykehus». Men på et sykehus kan enhver med behov for en kvinnelig lege, be om en kvinnelig lege. I kirken har man begitt seg på en vei der omsorgen for menigheten ser ut til å ha tatt slutt og det som står igjen er harde hjerter. Det er greit å sende læstadianerne i fanget på valgmenigheten i Tromsø. «Da har ikke jeg heller noe med det å gjøre».

Vi kan ikke ha en slik kirke, der bispeembetet setter deler av menigheten opp mot hverandre. Biskopen må ha det som sin fremste oppgave å lede bispedømmet til enhet i Kristus. Jeg vil be den nyvalgte biskop Lægdene innstendig om å gripe denne oppgaven. Veien ligger faktisk helt åpen og dette er nytt: Stillingen som domprost i Tromsø er i disse dager lyst ut. I utlysningen som er utarbeidet av bispedømmet står det blant annet: «Domprosten har deltatt i utviklingen av ulike arrangementer knyttet til Arctic pride, men også det årlige Ingrid Bjerkås seminaret. Vi ser etter en domprost som kan videreutvikle dette i samarbeid med andre.»

læstsit 1

En domprost som har tillit av Arctic Pride til å utvikle dem står nødvendigvis på en definert side i to-syns saken. Det er altså mulig å lyse ut stillinger i kirken i nord der ett bestemt syn vektlegges. En farbar vei for bispedømmet overfor læstadianerne kan være å gjøre nettopp dette. I Indre Finnmark, Alta, Nord-Troms og Tromsø bør man kunne lyse ut en stilling eller flere for hvert prosti der det står «Presten har samarbeidet med læstadianske forsamlinger om ulike arrangementer. Vi ser etter en prest som kan videreutvikle dette samarbeidet.» En prest som har tillit fra forsamlingene til å samarbeide med dem står nødvendigvis på en definert side i to-syns saken. Kan man skrive inn pride i en jobbannonse i kirken bør man kunne skrive inn en av landets største og eldste vekkelsesbevegelser innen kirken.

Så kan ikke kirken tilsette en prest som ikke samarbeider med andre prester på grunnlag av kjønn. I den saken har ikke kirken to syn. Lyser man ut slik som forslaget over, sikrer kirken en moderat konservativ prest i hvert prosti. Det er vanskelig for noen liberale. Så er det vanskelig for noen konservative at denne presten ikke kan være imot kvinnelige prester. Enkelt skal det ikke være. Men folkekirken skal ha reelt rom for både liberale og konservative. Det er ikke meningene som binder oss sammen som kirke, men at vi er ett i Kristus.

Sigrid Undset sa det slik: «Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller god fordi den er gammel, men tvert imot har til sakrament vinen, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt.»

Kristian Paulsen, kantor i Den norske kirke og læstadianer, Ramfjord