Herold

I stadig flere deler av Norge forsvinner vanlige boliger og dukker opp igjen som små hotell. Ikke fordi folk har valgt det, men fordi regelverket står stille mens markedet løper. Spørsmålet er ikke om vi vil ha turister. Spørsmålet er hvem som skal bo her.

Norge trenger turister. Reiselivet skaper arbeidsplasser og verdier i hele landet, og vi ønsker både flere turister og lengre opphold. Men parallelt med turistveksten skjer det noe alvorlig i boligmarkedet.

I pressområder over hele Norge blir det stadig vanskeligere å finne et sted å bo. Ikke bare å kjøpe, men å leie. Leieboliger forsvinner, ikke fordi de rives, men fordi de tas i bruk som det som i praksis er små hotell uten resepsjon og frokost. Eller korttidsutleie, om man vil bruke det riktige begrepet.

Et marked i ubalanse

Leieprisene har steget kraftig de siste årene. Årsakene er kjente: høye renter, lav boligbygging og økte byggekostnader. Når det i dag kan koste rundt ti millioner kroner å bygge en helt ordinær enebolig i store deler av Distrikts-Norge, sier det seg selv at prisene presses opp. I storbyene er nivået enda høyere.

Men det største problemet er ikke pris alene. Det er at selve tilbudet av langtidsleieboliger forsvinner. I små og mellomstore kommuner skal det ikke mange boliger til før hele markedet tipper. Når boliger som tidligere huset fastboende, brukes til døgnbasert overnatting, forsvinner reelle valgmuligheter for vanlige folk.

Når bolig ikke lenger er et hjem

Som ordfører i en turistkommune får jeg stadig flere henvendelser fra innbyggere som ikke finner et sted å bo. Småbarnsfamilier, aleneforeldre, unge og eldre. Folk i arbeid, med lokal tilknytning, som ønsker å bli boende der de har livet sitt.

Fellesnevneren er ikke først og fremst pris, men tilgjengelighet. Boligene finnes ikke. Det som tilbys, er korte kontrakter og midlertidige løsninger frem til neste turistsesong.

Jeg ser dette også i mitt eget nærmiljø i Svolvær. Nesten daglig møter jeg turister med trillekoffert og kamera i helt vanlige boligområder, langt unna hotellene. Boliger bygget for fast bosetting brukes i praksis som midlertidige overnattingssteder. Små hotell, midt i nabolag der barn vokser opp.

Dette er ikke kritikk av turistene. Problemet er at bolig gradvis endrer funksjon, uten politiske vedtak og uten styring. Når denne utviklingen først får feste, er den vanskelig å snu.

Kommunene står uten verktøy

Vågan kommune har bedt staten om avklaringer. I det siste svaret fra regjeringen slås det fast at kommunene i dag ikke har hjemmel til å sette klare grenser for korttidsutleie. Samtidig erkjenner departementet at omfattende korttidsutleie skaper store samfunnsproblemer, og at regelverket er vanskelig å håndheve.

Kommunene forventes å gripe inn, men uten tydelige grenser, uten rapporteringsplikt og uten enkle kriterier. I praksis må hver bolig vurderes individuelt. For små og mellomstore kommuner er dette nærmest umulig.

Regjeringen varsler utredninger og lovarbeid. Men i norsk byråkrati tar selv små regelendringer mange år. I mellomtiden fortsetter utviklingen, bolig for bolig.

Et nasjonalt ansvar

Dette er ikke et lokalt problem. Det er et nasjonalt ansvar.

Skal vi sikre levende lokalsamfunn i hele landet, må kommunene få reelle verktøy til å regulere korttidsutleie der presset er størst. Det handler ikke om å forby folk å leie ut et rom, men om å skille mellom delingsøkonomi og helkommersiell drift, og om å sikre at bolig faktisk brukes som bolig.

Vi ønsker turister. Vi ønsker verdiskaping.

Men hvis alternativet er at fastboende presses ut for å gi plass til stadig flere små hotell, da har vi et problem som ikke kan vente.

Regjeringen har fått analysen.

Nå må kommunene få verktøyene.