Risikoen for et nytt autoritært styre er reell

Kunnskapsløshet om Iran, Pahlavi og landets framtid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Desinformasjon og halvsannheter er blant vår tids største utfordringer. I debatten om Irans fremtid ser vi gjentatte forsøk på å renvaske sjahens diktatur. Dette er ikke veien å gå dersom målet er frihet, demokrati og rettssikkerhet for det iranske folket.

I den pågående debatten blir Reza Pahlavi ofte trukket fram som en mulig løsning på Irans politiske krise. Et sentralt argument er at deler av demonstrantene i Iran har ropt hans navn. Dette kan imidlertid ikke alene gi politisk legitimitet.

For å kunne vurdere Reza Pahlavi som et reelt alternativ, er det nødvendig å se både på historien bak sjahens styre, og på hva Pahlavi selv har oppnådd i løpet av de 47 årene som har gått siden monarkiet i Iran ble avskaffet.

Pahlavi-monarkiet ble styrtet av det iranske folket fordi regimet var preget av dyp mistillit, omfattende korrupsjon og systematisk undertrykkelse. Sivilsamfunnet var kneblet, politiske partier forbudt, og forfølgelse, vilkårlige arrestasjoner, fravær av rettsstat, tortur og henrettelser var utbredt.

Dette dokumenteres grundig i Amnesty Internationals rapport om Iran fra 1976. Rapporten tegner et tydelig bilde av tyranniet under sjahens styre. Blant annet beskrives innføringen av ettpartisystemet gjennom partiet Rastakhiz. Da sjahen kunngjorde opprettelsen av partiet, erklærte han at de som nektet å støtte det, enten måtte forlate landet eller risikere fengsel.

Til tross for dette har det, 47 år etter monarkiets fall, ikke kommet noen tydelig og uforbeholden unnskyldning fra verken Farah Pahlavi eller Reza Pahlavi for overgrepene som ble begått mot det iranske folket.

I juli 2025 presenterte Reza Pahlavi et forslag for en overgangsperiode i Iran, kalt Emergency Phase booklet. Ifølge planen skal han lede det nasjonale opprøret og selv utpeke tre sentrale institusjoner: Det nasjonale opprørsrådets forsamling (den lovgivende makt), overgangsdivanen (den dømmende makt) og overgangsregjeringen (den utøvende makt).

Ifølge dokumentet er alle medlemmene allerede utnevnt, men navnene er ikke offentliggjort av hensyn til sikkerheten til de involverte. Det er videre Pahlavi som skal utpeke dem som skal organisere en folkeavstemning om Irans fremtidige styreform. Samtidig skal det nye sikkerhetsapparatet kun rapportere til lederen av det nasjonale opprøret – Reza Pahlavi selv.

I løpet av disse 47 årene har Reza Pahlavi igangsatt en rekke kampanjer for å styrte regimet i Teheran. Ingen av dem har hatt varig gjennomslag, alle har blitt oppløst stort sett på grunn av svak organisering eller ledelse. Den siste større sammenslutningen, kjent som Georgetown-avtalen fra februar 2023, gikk i oppløsning før samarbeidet rakk å etablere seg. Årsaken var blant annet at Reza Pahlavi og hans tilhengere signaliserte at han allerede var utpekt som enehersker i et fremtidig Iran.

Iran har potensial til å bli et av Midtøstens mest demokratiske land.

Ved flere anledninger har Reza Pahlavi også uttalt at han har god kontakt med Revolusjonsgarden som kan spille en stor rolle i et fremtidig Iran, og ønsker å bevare deler av det og dens struktur. Dette er den samme Revolusjonsgarden som i flere tiår har undertrykt det iranske folket og drept et stort antall iranere. Regionalt har Revolusjonsgarden, både direkte og gjennom sine militser, bidratt til ustabilitet, vold og humanitær elendighet.

For kort tid siden oppfordret Pahlavi iranere til å gå ut i gatene og demonstrere. Da det senere ble kjent at tusenvis av demonstranter var blitt drept av regimets sikkerhetsapparat, ble han i et intervju med CBS spurt om han følte noe ansvar. Pahlavi avviste ethvert ansvar. Dette er for mange det siste i rekken av eksempler på hvorfor han anses som uegnet til å lede Iran.

Iranske monarkister og Reza Pahlavi omtaler demokrati som et styringsverktøy, enten etter modell fra sjahens tid eller i en noe mer liberal form. I deres uttalelser, skrifter og intervjuer anerkjennes det imidlertid ikke at Iran består av flere nasjoner. Retten til kulturell, politisk og økonomisk selvbestemmelse for minoriteter er i stor grad fraværende.

Det finnes heller ingen tydelige signaler om at minoriteter i et nytt Pahlavi-styrt Iran vil få rett til utdanning på eget morsmål. Spørsmål om maktfordeling, desentralisering og lokal selvbestemmelse blir konsekvent oversett.

Iran, med sine mange nasjonaliteter, religioner, naturressurser og velutdannede befolkning, har potensial til å bli et av Midtøstens mest demokratiske land. Dette forutsetter imidlertid en erkjennelse av at landet består av flere nasjoner innenfor én geografisk ramme, der alle har like rettigheter, plikter og muligheter.

I et slikt system må det være åpent for alle iranere å stille til valg i et demokratisk og sekulært Iran, også Reza Pahlavi.

Med den holdningen Reza Pahlavi og monarkistene viser i dag, er det likevel grunn til bekymring. Risikoen for et nytt autoritært styre, preget av undertrykkelse og maktkonsentrasjon, er reell. Det er ikke bærekraftig at én nasjon skal sentralisere all makt i Teheran, mens resten forventes å underordne seg som om alle er like.

Slike holdninger hindrer Iran i å bevege seg fremover og øker faren for at historien gjentar seg.

Herold