Vi synger den svenske nasjonalsangen alle sammen, uten at bankene bryr seg. Det eneste vi vet er at de fleste av oss kommer til å gå i grava med gjeld.

Frihet i avdrag og renter

Vi synger den svenske nasjonalsangen alle sammen, uten at bankene bryr seg. Det eneste vi vet er at de fleste av oss kommer til å gå i grava med gjeld.

Det er på tide med en ny retning. Vi trenger en offentlig folkebank.

Et nytt prosjekt for staten: Babypakka

På tide å skrote fylkeskommunen

Færre timer – mer læring

Hva om de ikke blir enige?

Kommentar

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg tror på et middelklasseopprør – og at det bør handle om banken. Hvorfor? La oss være ærlige: bankene bryr seg ikke om deg, meg eller alle andre som står i kø med boliglån, kredittkort og strømregninger som kjennes ut som overgrep på lommeboka. De bryr seg om én ting: Profitt. Punktum finale.

Finanskrisa i 2008 – som så mange altfor ofte ser ut til å glemme – viser det så altfor godt. I USA delte Lehman Brothers og en hel haug andre banker ut lån til folk som ikke hadde midler til å betale tilbake, pakket dem inn i fancy finansprodukter, og solgte dem videre til andre banker. Da bobla sprakk gikk alt åt skogen for folk flest: jobber forsvant, boligmarkedet stupte, ekteskap gikk dukken, og enkelte tok livet sitt i skam over gjeld de ikke hadde skapt. Men bankene? De overlevde. For det meste. Skattebetalernes penger ble brukt til å redde finansinstitusjonene.

Et gjeldstynget Hellas i 2015 var bare en europeisk variant av samme historie. Den greske finansministeren Yanis Varoufakis vekslet mellom å ruse på en Yamaha XJR 1300 og en BMW GS f 650 mellom heftige møter med den såkalte Troikaen av EU, ESB og IMF, men Varoufakis’ forsøk på forhandling var like fånyttes som det er å rydde opp i den norske kongefamilien. Arbeidere mistet lønn, folk ble kastet ut av hjemmene sine, mens redningspakkene gikk til bankene, og Hellas ble på mange måter «tvangsprivatisert». Varoufakis kvitterte til magasinet New Statesman samme år: «Du kunne like gjerne ha sunget den svenske nasjonalsangen – du ville fått samme svar». Det er fristende å spørre om kolonitida er over.

Historien om bankene som skurker stopper ikke der. Panama Papers i 2016 avslørte hvordan over 500 banker – inkludert «trygge» institusjoner som Deutsche Bank – hjalp rike folk og selskaper med å gjemme penger i skatteparadiser. Systematisk, med nøyaktig planlegging og tilnærmet null moral.

For all del – mens europeiske land strammet inn, styrte Norge greit unna de verste konsekvensene av finanskrisa med motkonjunktur signert Kristin Halvorsen. Likevel: Norge er også et land hvor svært mange er gjeldstynget.

Ifølge fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå hadde norske husholdninger ved utgangen av oktober 2025 en samlet innenlands gjeld på omtrent 4625 milliarder kroner – og tolvmåneders gjeldsvekst lå på omtrent 4,4 prosent. Gjeldsbyrden er altså ikke lenger noe som rammer «de få», men vanlige folk. Middelklassen.

Dette er logikken i mange kommersielle banker: boliglånsrenter på 4,5 prosent møter innskuddsrenter på 2 prosent. Kort sagt – vi er gjeldsslaver. Den samlede gjelda til norske husholdninger ligger altså nå på over 4,6 billioner kroner. Samtidig rapporteres det at banker fortsetter å hente inn fete profitter – mens husholdningene sliter med boliglån, inflasjon, strømregninger og renteøkninger. Det skaper en systemskjevhet som stadig blir vanskeligere å forsvare.

Hele landet kokte over av frustrasjon da Norges Bank satte opp styringsrenta i 2023. Men vent litt – var det virkelig Norges Bank som var verstingen? For da styringsrenta etter hvert ble satt ned igjen, fulgte ikke bankene etter. De utnyttet en liten gyllen tidsluke til å drøye, og presse ut litt ekstra av oss – i håp om at middelklassen ikke engang gadd å heve et øyebryn.

Det var her Jonas Gahr Støre åpnet munnen og ga sitt berømte råd: «Hvis du mener banken din tar for høy rente – skift bank». Det var ment som et «hverdagsråd», nesten som «husk å smøre matpakke».

Problemet? At rådet kom samtidig som DNB rapporterte et superoverskudd på 10,8 milliarder kroner i første kvartal. Og mens utlånsrentene var skyhøye. Det er litt som om noen sier: «Hvis du synes du blir slått i solar plexus – bare gå til en annen som slår i magen».

Støre pekte på noe reelt: forbrukermakt. Men det er en kortsiktig løsning. For alle skjønner at det å veksle mellom banker mens man har boliglån ikke akkurat er som å bytte strømavtale. Det krever vanvittig mye av enkeltmennesker. Og særlig de som har mer gjeld enn formue. Da står du der som Varoufakis i møte med Troikaen – svett i panna og uten et eneste forhandlingskort. Du er prisgitt systemet du står i.

Derfor er det på tide med en ny retning. Vi trenger en offentlig folkebank. En bank med samfunnsmandat – ikke aksjonærmandat. En bank som er eid av oss og som er ute etter å sikre rimelige boliglån, ansvarlig kreditt og finansiell trygghet for folk flest.

En offentlig bank kunne tilby lån til lavere marginer – uten behovet for å presse opp utlånsrentene når inflasjon eller renteendringer rammer. Den kunne sikre at innskuddsrenter henger bedre med utlånsrenter – slik at sparepengene dine har en sjanse til å følge med prisveksten. Overskuddet kunne reinvesteres i reell boligpolitikk – i stedet for å gå til utbytte eller spekulasjon.

Når gjeldsbyrdene er så høye som nå er det ikke lenger nok å bytte bank hver gang renten blir litt for høy. Det krever strukturelle grep. En offentlig folkebank kan være et slikt grep.

Jeg ser ikke for meg en ellevill middelklasserevolusjon mot bankene med teak‑bord som veltes, Bolia-sofaer som barrikader, Mummikopper som kastes i veggen og Silk Sonic‑plater som flyr gjennom rommet. Men middelklassen bør i det minste klare å stille krav til politikerne om å bremse bankenes makt: Be om en større demokratisering av banksystemet – med en reell, offentlig folkebank. Noe annet er et enda nærmere steg i retning barbariet.

Kampen kan virke fånyttes. «Vanskelig når folk ser på seg selv som midlertidige fattige milliardærer,» som en kompis sa forleden. Og ja, midt i hvetebrødsdagene i et parforhold virker det unødvendig å bry seg. Men realiteten treffer hardt når man plutselig står der som en av dem som bor enslig, Bolia‑sofaen gikk til eksen, og halve Mummikopp‑samlingen er borte – sammen med Silk Sonic‑plata.

Det er på tide at vi innser det: bankene har gått fra å være folkebanker til globale finansinstitusjoner som styrer livene våre. Vi er gjeldsslaver. De er mektigere enn mange nasjonalstater. Demokratisk kontroll er nøkkelen til at bankene tjener oss – ikke bare seg selv.

Om jeg kunne velge – da hadde jeg vært Varoufakis, rusende på en BMW GS f 650, sunget «Du gamla, du fria i avdrag og renter» og rukket finger til bankene slik de opptrer nå.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!